Legevaktslegen som gjorde feil på Støren kunne vært meg

Det er en skjør balansegang mellom å undersøke for mye og å overse sykdom.

Statsforvalteren har naglet en kollega på bakgrunn av en samtale i en meget krevende situasjon, mener fastlege Njål Flem Mæland. Han mener at det ikke nytter å dømme enkeltindividet når pressede leger gjør feil, men at vi må se på systemet. Arvikbilde av legevakta i Trondheim.   Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

I Adresseavisen fredag 2. desember leser vi om en legevaktslege som får kritikk etter at en ung mann på Støren dør av hjerteinfarkt. Mannen ble ikke innlagt etter å ha blitt tilsett av ambulanse. Ambulansepersonellet konfererte underveis med legevaktslegen før mannen ble forlatt i hjemmet. Hendelsen er dypt tragisk for den som er rammet og for familien. Det er viktig å lære av slike hendelser slik at vi så langt det er mulig kan unngå at det skjer igjen.

LES OGSÅ: Slår fast at legevaktlege ikke ga forsvarlig helsehjelp: - Dette gjør så vondt at det kan ikke beskrives

Jeg kjenner bare saken som avisleser. Som fastlege og legevaktslege blir spørsmålet jeg stiller meg: Hva kan jeg gjøre, slik at sjansen for en slik tragedie blir mindre? Jeg har jobbet 25 år som allmennlege. Jeg vil anslå at jeg i løpet av disse årene har møtt godt over 100 000 pasienter i konsultasjoner og sykebesøk. Ofte har hver pasient flere problemstillinger. I tillegg kommer titusener av telefoner og meldinger med spørsmål fra pasienter og annet helsepersonell.

Jeg har derfor trolig tatt om lag en halv million beslutninger om diagnoser og behandling. I en slik voldsom mengde av beslutninger burde det ikke forundre noen at jeg i løpet av årene har gjort en rekke feil. Jeg har misforstått utsagn, uttrykt meg klossete og fornærmet mennesker. Jeg har opplevd at pasienter tar livet sitt få uker etter at vi hadde kontakt. Jeg har forsinket kreftdiagnoser. Jeg har oversett hjerteinfarkt, hjerneblødning og alvorlige infeksjoner. Flere av dem som leser denne teksten er trolig berørt av at jeg ikke har gjort jobben min best mulig.

Om noen tror jeg tar lett på dette: Spør min ektefelle om hvor mange våkenetter jeg har hatt på grunn av slike hendelser. At jeg så langt ikke har fått kritikk fra tilsynsmyndighetene skyldes tilfeldigheter - kall det gjerne flaks - og tilgivende pasienter.

DEBATT: «Alle trenger fastlegen», heter Legeforeningens slagord for fastlegeordningen. Men hva skjer når man ikke lenger har det man trenger?

Hverdagen oppleves som å svømme i et hav av symptomer, hvor bare få av dem er uttrykk for noe alvorlig. Det er en skjør balansegang mellom å undersøke for mye og å overse sykdom. Det er så krevende at jeg vet jeg kommer til å feile igjen. På veien mot å gjøre færrest mulige og minst mulig alvorlige feil, er uønskede hendelser en viktig kilde til læring. Jeg blir ikke dyktigere av å fordømme meg selv, men av å forstå hvordan jeg kan gjøre ting bedre.

Å gjøre feil, og å få kritikk, oppleves svært alvorlig for legen. Det gir angst, depresjoner og selvmordstanker. Det påvirker legen til å gjøre dårlige beslutninger: Legen blir defensiv og vil i større grad bestille unødige undersøkelser til byrde og skade for pasientene og for samfunnet.

En allmennlege har åtte ganger større risiko enn en sykehuslege for å få kritikk. De fleste skjønner umiddelbart at fastleger ikke er åtte ganger dårligere leger enn andre leger. Det må være strukturelle årsaker til at fastlegen er så utsatt for advarsler og lisenstap. En sannsynlig årsak er rett og slett at allmennlegen har en åtte ganger så vanskelig jobb. Det må på generelt grunnlag bety at når kritikk gis, så tas det ikke nok hensyn til hvor krevende jobben er. Jeg vil gå så langt som å si at disse tallene beviser en form for rettsløshet.

DEBATT: Hvorfor trenger vi fastlegen?

Her kommer et glimt fra hverdagen som legevaktslege i Trondheim: Jeg er inne i min trettende arbeidstime i strekk. Vi kjører med blålys i 160 km/t. Jeg er lettere kvalm av bilsyke. På skjermen foran meg står navnet på åtte pasienter som venter på besøk. Fire av besøkene har AMK merket med «haster». Jeg har nettopp vært i et sykebesøk og klamrer meg fast til bilsetet mens jeg skriver notat om den siste pasienten jeg nettopp var hos. Jeg prøver å omstille meg mentalt til hjertestansen vi er på vei til, mens jeg altså skriver om noe helt annet. Så ringer telefonen. En ambulanse vil konferere om en pasient de tilser, milevis fra der jeg befinner meg nå. Lydkvaliteten på helsenettet er katastrofalt dårlig. På en sprakende linje blir jeg kastet inn i kompliserte opplysninger, i en støyende bil, jeg hører kanskje to av tre ord. Jeg ser ikke pasienten. Jeg undersøker ikke pasienten. Ansvaret for beslutningen er likevel min. Når skal jeg få skrevet notat fra denne samtalen? Jeg har ikke engang fått med meg navn eller fødselsnummer på pasienten! Hendelsen jeg skildrer er ikke et unntak, det er fra en helt vanlig vakt. Slik er hverdagen. Slikt kan skje på alle arbeidsdager.

LES OGSÅ: Jeg har vært uten fastlege i to år

Statsforvalteren har naglet en kollega på bakgrunn av en slik samtale. Det er en hard dom. Verre er det at den ikke er til nytte å dømme et enkeltindivid. Skal vi lære må vi se på det strukturelle. Bare slik kan vi bli bedre. Det nytter ikke å klandre en arbeider for klossethet når han faller ned fra et stillas. Løsningen er å innføre stillaser med rekkverk.

Det er for meg åpenbart hva jeg kan lære av denne saken. Jeg må slutte med noe jeg har gjort i alle år: Å besvare henvendelser fra ambulanser i situasjoner som skissert over. Risikoen er for stor. Slik listen for forsvarlighet nå er lagt fra statsforvalteren, så må ambulansene selv stå for sin egen vurdering eller kjøre pasienten til sykehus.

Jeg har snakket med en rekke kolleger i Trondheim som tenker på samme måte. Konsekvensen vil bli at flere ambulanser må kjøre pasienter inn til sykehus for vurdering. Det vil gi færre eller ingen ambulanser i beredskap for andre hendelser ute i kommunene. Akuttmottakene vil få økt belastning. Verken jeg eller mine kolleger kan se annet enn at dette er den konkrete konsekvensen av tragedien i Støren, og av statsforvalterens vurdering.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå