Takket være noen få ildsjeler lever kulturarven videre

Nylig ble den nordiske klinkbåttradisjonen innskrevet på Unescos liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. I Trøndelag finnes et av de viktigste miljøene for denne tradisjonen.

Klinkbåttradisjonen står sterkt i Trøndelag, nå er den anerkjent av Unesco. Ved Museet Kystens Arv i Stadsbygd er det bygget over 270 båter. Einar Borgfjord og sønnen Ola viderefører en flere tusen år gammel kunnskap. Bildet viser jekta «Tordenskjold» som ble sjøsatt i 2019.  Foto: Stein Arne Sæther

Saken oppdateres.

Unesco-statusen med innskriving på «representativ liste» innebærer en bredere og mer forpliktende anerkjennelse av et tradisjonelt håndverk og en sårbar kunnskapsarv som har vært en forutsetning for sjøfart, næringsliv og livberging langs kysten vår gjennom et par tusen år.

Mens Unescos mer kjente verdensarvliste inneholder fysiske kulturminner som templer, stavkirker og naturområder, inneholder representativ liste levende tradisjoner og kulturuttrykk som også trenger vern og oppmerksomhet for ikke å forsvinne.

LES OGSÅ: Med på Unesco-liste: – En anerkjennelse av det vi har holdt på med i mange år

Klinkbåttradisjonen, med sin erfaringsbaserte innsikt, holdt seg i live gjennom ubrutt kunnskapsoverføring helt fram til vår tid. Med 1900-tallet kom motorbåter og økende krav til effektivitet. Båtbyggerne med øks og målepinne ble etter hvert avleggs. For førti-femti år siden var det bare noen få eldre menn som fortsatt satt inne med førstehånds kunnskap om tradisjonen. Et avansert håndverk og en historisk strategi for livberging langs kysten var i ferd med å forsvinne i fremskrittsoptimismens dragsug.

Takket være noen få ildsjeler ble de viktigste kunnskapene i siste liten dokumentert. Det betyr ikke at denne kulturarven er reddet. I dag er det kanskje ikke mer enn 20-30 personer her i landet som lever av å bygge slike båter. I tillegg har en del ungdommer fått innsikt i bygging og bruk av tradisjonsbåter gjennom ulike tiltak på siden av dagens yrkesopplæring som i praksis er blottet for opplæring i gamle byggeteknikker.
Trøndelag er utvilsomt et av de viktigste områdene for den tradisjonelle trebåtkulturen her i landet. Ved Museet Kystens Arv i Stadsbygd finnes det ikke bare utstillinger som viser ulike båttyper, her holdes tradisjonen levende gjennom et eget båtbyggeri. Gjennom snart 40 år har Einar Borgfjord, etter hvert sammen med sønnen Ola, bygd rundt 270 båter, de fleste av typen åfjordsbåt. Den største var jekta «Tordenskjold» som ble levert sommeren 2019. Borgfjord gikk i sin tid i lære hos båtbyggeren Johan Hårstad i Åfjord, en av de siste bærerne av avanserte ferdigheter som var overlevert gjennom generasjoner. Einar Borgfjord ble dermed et avgjørende bindeledd for å bevare en kunnskap som var i ferd med å dø ut. I dag får nye lærlinger tilegne seg denne kunnskapen på Museet Kystens Arv.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Også på Fosen Folkehøgskole i Rissa, en drøy mil unna Stadsbygd, får ungdommer grundig kjennskap til bygging og bruk av klinkbåter. Fra materialhenting i skogen, via selve byggeprosessen til roing og seiling.

At forfatteren Johan Bojer vokste opp og hentet karakterer og miljø til flere av sine viktigste bøker i det samme området, er også en del av bildet. «Den siste viking» fra 1921 gir en levende og presis skildring av et levesett som i stor grad var basert bruk av disse båtene.

Det hører også med til bildet at forfatterens barnebarn, Jon Bojer Godal, ikke bare sto bak etableringen av museet i Stadsbygd og dagens folkehøgskole i Rissa. Med et omfattende dokumentasjonsarbeid og en rekke bøker om temaet, regnes han blant de fremste formidlerne av innsikt om klinkbygde båter. I dag er han knyttet til Geitbåtmuseet i Valsøyfjord der de både bygger og tar vare på båter fra Nordmøre.

LES MER av Stein Arne Sæther

Klinkbygde trebåter kjennetegnes ved at skroget er bygd opp av overlappende bord som blir føyd sammen (klinket) med jernspiker (saum). Vikingskipene, jektene i fraktefart og alle de eldre båttypene som ble brukt til kystfiske, er bygd på denne måten. Utviklingen av sjødyktige, klinkbygde skip med årer, seil og rigg representerte et teknologisk fortrinn som gjorde at våre norrøne forfedre kunne beherske store havstrekninger.

De lokale tilpasningene har vært mange, og arbeidsprosessene har tatt ulike retninger, men de viktigste kjennetegnene og prinsippene for en klinkbygd båt er fortsatt de samme. I dag er geitbåten en av de eldste lokale båttypene som fortsatt blir bygget. Åfjordsbåten, nordlandsbåten, oselveren og listerbåten er andre eksempler.

Initiativet til Unesco-nominasjonen kom fra Forbundet Kysten. Det norske tradisjonsbåtmiljøet med båtbyggere, museer, kystlag og lokale foreninger har gitt sin tilslutning. Det samme gjelder tilsvarende miljø i alle de andre nordiske landene. De nordiske statene sto for selve nominasjonen. Dette har stor betydning, både fordi det styrker legitimiteten og fordi det forplikter landene til å følge opp Unescos anerkjennelse. Kulturminister Anette Trettebergstuen var da også blant de første til å gratulere tradisjonsbåtmiljøet med denne viktige utnevnelsen.

Å ta vare på gammelt håndverk, særlig noe så avansert som å konstruere en sjødyktig båt, innebærer mer en det rent museale. Dette er innsikt som er tilpasset naturgitte forhold der vi bor og lever og som også i fremtiden kan vise seg å være nødvendig dersom vi må klare oss med enklere midler.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå