Trange rammer kan gi tapt skolegang

Stadig flere barn og unge klarer ikke å møte jevnlig på skolen fordi de engster seg for å gå på skolen. De omtales ofte som de sårbare barna vi må prioritere, men i realiteten har vi ikke råd til det.

Skal vi prioritere de sårbare barna, må vi ta oss råd til slik kompetanse i skolen samtidig som vi oppfyller lærernormen, skriver mobbeombudet i denne kronikken,  Foto: NTB (Illustrasjon)

Saken oppdateres.

Heldigvis er det slik at den norske skolen skal ha plass til alle barn uavhengig av forutsetninger og behov. Lærere er opptatt av å inkludere alle i fellesskapet, og ledere bruker mye tid på arbeidet med det psykososiale miljøet og tilrettelegging for spesialpedagogiske tiltak. Det skorter ikke på vilje, men manglende relevant kompetanse og menneskelige ressurser blir ofte et hinder. Ut fra forutsetningene stilles det for store krav til hvilke elevutfordringer en lærer skal kunne tilrettelegge for i en overfylt skoleklasse.

LES OGSÅ: Mistrivsel og dårligere prestasjoner påvirker

«I hodet mitt blir det lovstridig når det er økonomi og ikke barnets behov som skal styre oppfølgingen av dem». Dette sa Arne Gravanes som sluttet som rektor, blant annet fordi han ikke ville stå ansvarlig for å ofre støtten til noen av de sårbare barna. Gravanes sin opplevelse er gjenkjennbar for andre rektorer som har sluttet. Flere føler at ansvaret for spesialundervisning og sårbare barn tynger under trange rammer (Adressa 3. januar). Konsekvensene av det rektorene påpeker, kan noen ganger ende i så høyt skolefravær at det blir relevant å spørre om eleven får oppfylt retten til opplæring.

LES OGSÅ: Ny ungdomsundersøkelse viser dramatisk utvikling

LES OGSÅ: – Vi er blitt vant til å våkne opp hver dag og ikke vite hva som skjer

Enkelte elever mobbeombudet hjelper, har gått flere år med svært lite undervisning. Manglende mestringsfølelse, stadige påminnelser om at man er annerledes, og voksne som ikke forstår hva som er «feil», gjør noe med eleven. Og når tilliten mellom skole og hjem forsvinner, fordi maktesløsheten tar overhånd, opplever barnet seg selv som en som kun lager trøbbel for de voksne. Det som bekymrer, er all den skolegangen som går tapt før den sårt tiltrengte hjelpen settes inn.

Skolen har som den profesjonelle parten et særlig ansvar for å jobbe konstruktivt med å hjelpe barn til å være på skolen og trives der. En elevs fravær kan dreie seg om at han eller hun har det vanskelig med andre barn på skolen. Da aktualiseres behovet for kloke lærere som følger med, griper inn, beskytter og hjelper til. Voksne som er store, sterke, kloke og gode, og mange nok til å være der det skjer, er i seg selv et mobbeforebyggende tiltak.

Faglige vansker og misnøye med hensyn til skolemiljø er de viktigste risikofaktorene for skolefravær. I en studie gjennomført blant 256 foresatte til norske barn som strever med skolevegring, fant forskerne at tre av fire barn har en diagnose, fire av ti har ingen venner på skolen, nesten seks av ti er utsatt for mobbing på skolen, og ni av ti foresatte mener deres barn opplever skolen som et utrygt sted å være. Mest urovekkende er det at seks av ti oppgir at deres barn ikke har fått hjelp fra skole eller hjelpeapparat til å komme tilbake til skolen.

Skolevegring kan ha med relasjonen mellom lærer og elev å gjøre. Selv om læreren opplever relasjonen som god, er det nødvendig å være åpen for at eleven kan føle seg utrygg og kanskje misforstått. Det kan også skyldes egenskaper ved barnet som krever forståelse og toleranse fra voksne, og kanskje en helt annen kompetanse enn en lærer besitter. Barn som har en trygg omsorgsbase nå, men som har med seg traumatiske erfaringer fra tidligere, kan også oppleve skolevegring.

Stort fravær er i seg selv et problem fordi «dytt og dra»-kreftene fort blir selvforsterkende. Eleven mister mye av det faglige og det sosiale som foregår på skolen, og når man har vært utenfor lenge, kan det bli vanskelig å komme tilbake til skolen igjen. Et viktig tiltak blir derfor å bringe eleven tilbake til skolen på en måte som føles trygg, og å være en årvåken lærer som reparerer problemer når de oppstår.

Noen lykkes, men det er krevende. «Per» i 3. klasse hadde mye skolefravær da mobbeombudet ble kjent med han. Han måtte begynne på en ny skole fordi foreldrene flyttet til en annen kommune. Da «Per» skulle starte på den nye skolen, tilsatte rektor en miljøarbeider som hadde erfaring med miljøskapende arbeid blant barn og unge. Rektor hadde egentlig ikke råd til dette, men mente det var helt nødvendig for å trygge «Per» tilstrekkelig. Miljøarbeideren fikk særskilt ansvar for å bygge opp gradvis trygghet til det å være på skolen igjen, og støtte «Per» gjennom hele skoledagen.

Grepet til rektor virket. «Per» gikk fra en times skoledag til å være der hele dager på to-tre måneder. Fortsatt dreide det seg mest om aktiviteter som var lystbetont, med litt læring gjennom blant annet spill. Sosialt gikk det veldig bra i friminutt, det var mange andre elever som ville leke sammen med «Per». Miljøarbeideren hadde også klart å sette «Per» i ulike mestringssituasjoner sammen med andre elever, slik at han fikk bygd opp selvtilliten.

Denne historien viser ikke bare en vei å gå for å hjelpe et barn ut av skolevegring. Det er også slike tiltak som kan forebygge at det emosjonelle ubehaget blir så stort at eleven ikke makter å gå på skolen. Derfor må vi lytte til rektorer som ber om mer folk der det trengs. Lærere er viktig, men også helsefaglig utdannede vernepleiere og helsesykepleiere, og barne- og ungdomsarbeidere med kompetanse og erfaring. Skal vi prioritere de sårbare barna, må vi ta oss råd til slik kompetanse i skolen samtidig som vi oppfyller lærernormen.

LES OGSÅ: -Å snakke foran klassen oppleves farligere enn korona

LES OGSÅ: Slik hadde elever det med skole hjemmefra

LES OGSÅ: Over halvparten av norske studenter føler seg ensomme. 15 prosent har hatt selvmordstanker

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå