Er kamp mot sportsvasking et blindspor i kampen for menneskerettighetene?

Å si helhjertet ja til å møte andre folk og kulturer i idrettens mesterskap, innebærer ikke å kompromisse med menneskerettigheter.

Den legendariske innspurten der russeren knekte staven til Oddvar Brå. Det er utgangspunktet for denne kronikken om sportsvasking.   Foto: Erik Thorberg / NTB

Saken oppdateres.

Hvor var du da Brå brakk staven? Som 12-årig skolegutt fikk jeg følge TV-sendingen i gymsalen. Men vi vet alle at det var ikke Oddvar Brå selv som brakk staven. Det var Zavjalov. Kanskje fordi Brå tok litt for mye plass da han ville passere ham i bakken inn mot stadion. Aleksandr Zavjalov, russeren som representerte Sovjetunionen.

For en 12-åring i 1982 var Sovjetunionen to ting: Det var trusselen om atomkrig, og det var idrettsstjerner. I den rekkefølgen. Midt under den kalde krigen delte Norge stafettgullet med Sovjetunionen. Uten idretten vet jeg knapt om jeg hadde sett kjent andre sovjetiske TV-fjes enn stramme presidenter og soldater i parade fra nyhetssendingene. Og kanskje en dissident.

LES OGSÅ: Oljesjeikene bør holde seg langt unna favorittlaget

40 år senere går vi inn i et nytt år der kommentatorer og analytikere forteller oss at stormaktsrivaliseringen mellom Kina, Russland og USA vil prege året vi går inn i, og betingelsene for fred, internasjonalt samarbeid og dialog er satt under press. Innimellom de dystre nyttårsanalysene lanserte Språkrådet «sportsvaske» som årets ord. Jeg må innrømme jeg mottok nyheten med en smule bismak. For debatten om sportsvasking har vært preget av en slagside og forenklinger som i liten grad reflekterer idrettens natur og betydning.

De fleste innleggene om sportsvasking det siste året bygger gjerne på en eller flere av tre problematiske premisser:

  • «Vasking» av menneskerettighetsbrudd er et hovedmotiv for vertsnasjonen.
  • Vertsnasjonen burde ikke blitt tildelt mesterskapet.
  • Norge burde boikottet arrangementet.

Det er særlig fotball-VM i Qatar, vinter-OL i Beijing og sjakk-VM i Dubai som har fått oppmerksomhet. Flere andre mesterskap og norske internasjonale opptredener har gått mer eller mindre under radaren. Det er verdt å presisere at VM i Qatar har en egen dimensjon ved at tildelingen var preget av korrupsjonsanklager og at menneskerettighetsbrudd også knyttes til byggingen av arenaene.

LES OGSÅ: Presset mot Qatar har ikke hjulpet

Siden starten på de moderne olympiske lekenes historie i Athen i 1896 har mennesker på tvers av kultur, politiske syn og konflikter, tro og hudfarge samlet seg til lek og fredelig kappestrid. Tradisjonen har kun blitt avbrutt av to verdenskriger, og lekene har overlevd mye. Det samme kan sies om fotball-VM.

At også ikke-demokratiske land, som dessverre utgjør en stor andel, både vil delta i og arrangere olympiske leker og internasjonale mesterskap, er ikke overraskende. Det er tvert imot i lekenes og idrettens ånd at vi besøker hverandre og konkurrerer på hverandres arenaer.

Sportsvasking foregår i den forstand at udemokratiske regimer bruker investeringer i sportsklubber og arrangementer for å sette seg selv i godt lys. Men både Amnesty og andre tar feil når de gir inntrykk av at å dempe kritikk mot menneskerettighetsbrudd er hovedmotiv for å arrangere mesterskap. Det er mulig det kan se slik ut med norske øyne, men ser vi det fra den andre siden av bordet, ser vi at statsledere i udemokratiske regimer er svært ulike og at de har langt bredere agendaer å styre etter.

Noen er opptatt egen makt og rikdom. Noen mener de balanserer makten i store og potensielt ustabile samfunn til det beste for hele folket. Innbyggerne er stort sett, i likhet med oss, stolte av hvor de kommer fra, sin kultur og sine tradisjoner. De vil mer enn gjerne vise dette fram for verden. Og deres invitasjoner bør vi i idrettens ånd ta imot.

Mitt «møte» med Zavjalov i 1982 er bare en flik av de kulturmøtene som disse mesterskapene representerer. Går vi inn i disse møtene med nysgjerrige og interesserte øyne, ser vi at de menneskene vi møter, er mer enn representanter for land som bryter menneskerettigheter. De er hele mennesker som bærer med seg kulturer og verdier vi kan lære noe av.

Positiv profilering av landet med kultur og reiseliv vil være et hovedmotiv for alle arrangørland. Slik vi også kjenner argumentene her hjemme for mesterskapene vi er så stolte av å ha vært vertskap for. Om alt dette puttes i skittentøyposen og kalles sportsvasking, må vi nok heller erkjenne at denne profileringen er en naturlig del av internasjonal idrett. Derfor er det også feil når Aftenpostens sportskommentator, Daniel Røed Johansen, hevder dette er et spørsmål om «moral eller penger».

Når det underliggende premisset blir at Norge «egentlig» burde boikottet mesterskapene, setter det også våre utøvere i forlegenhet. Det siste året har både Karsten Warholm, Johannes Høsflot Klæbo og Magnus Carlsen vridd seg i stolen og strevd med å svare på spørsmålene. Selv for en topptrent diplomat i utenrikstjenesten ville det vært krevende å formulere treffsikre budskap med utgangspunkt i alle de ulike land norske utøvere trener og konkurrerer i. Og hvor går egentlig grensene for menneskerettighetsbrudd og kampsaker utøverne bør respondere på i verdens land og riker?

Det er ikke riktig at unge idrettsutøvere får ansvaret på sine skuldre for å markere og formulere en kritikk av vertsnasjonenes politiske systemer og praksis. For Warholm gikk det så langt at han erklærte seg selv som hykler. Warholm og våre andre idrettshelter bør ikke være forlegne, de bør være stolte! Stolte av å representere Norge. Og ikke minst stolte fordi de står i en århundrelang tradisjon der utøvere på tvers av alle skillelinjer møtes til fredelig lek og kappestrid.

Å si helhjertet ja til å møte andre folk og kulturer i idrettens mesterskap, innebærer ikke å kompromisse med menneskerettigheter. Det finnes arenaer der menneskerettighetsbrudd skal utfordres, konfronteres, dømmes og straffes.

Vi kjemper for menneskerettighetene fordi vi alle er brødre og søstre. Og brødre og søstre trenger å leke sammen. Derfor må vi verne om arenaene der vi kan møtes og konkurrere. Der vi ser smilende ansikter med svette i panna og slagg på haka, og navn vi knapt kan stave. Og der den største dramatikken består i at den ene tråkker på den andres stav. Vi trengte det i 1982. Vi kommer virkelig til å trenge det i 2022.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå