Det utopiske håpet om Nato

Det er ikke motstanden mot opprettelsen av en flyforbudssone som kommer til å avgjøre Vestens ettermæle i Ukraina-tragedien.

Mange ukrainere bønnfaller Vesten og Nato om å opprette en flyforbudssone, men det er ikke Nato villig til.  Foto: NTB / Scanpix

Saken oppdateres.

Mens vi venter på at Russlands angrep mot Ukraina skal gå inn i en enda mer brutal fase, øker frustrasjonen hos ukrainske ledere. Mange ukrainere bønnfaller Vesten og Nato om å opprette en flyforbudssone som skal stenge luftrommet over Ukraina for russiske fly og derigjennom beskytte uskyldige sivile. President Zelenskyj retter nå knallhard kritikk mot Vesten; han hevder at Nato i praksis har gitt Russland «grønt lys» til å bombe ukrainske byer.

For Vestens ledere har de siste dagene vært hektiske. Men man har ikke opprettet, og man kommer heller ikke til å opprette, noen flyforbudssone. Signalene er krystallklare: En flyforbudssone vil bringe Nato i væpnet konflikt med Russland, et scenario som øker risikoen betraktelig for at Ukraina-krigen blir regional – kanskje også global. Det plausible endepunktet er atomkrig.

Uansett hvor katastrofal Russlands invasjon av Ukraina er for Ukraina selv, for europeisk sikkerhet og for den globale økonomien: det finnes verre mulige utfall. Prioritet nummer én må være å forhindre en geografisk opptrapping av krigen.

Zelenskyjs bønner må altså ignoreres. Ukraina står på egen hånd, og slik må det også være. I presidentens øyne representerer Ukrainas tragedie en moralsk fallitterklæring fra Vestens side. Russlands hender er dynket i blod, men også Vestens hender er røde. Dette er ikke en urimelig anklage. Men det er ikke den manglende entusiasmen for en flyforbudssone i seg selv som kommer til å avgjøre Vestens ettermæle i denne tragedien.

LES OGSÅ: Vladimir Putin og hans regime er notoriske løgnere

Vi lever i dager der selve krigen og dens menneskelige ofre står i sentrum. Dette er følelsesladde dager, og det er dager der skyldspørsmålet virker klarlagt og der selvransakelsen – også naturlig nok – ikke blir tildelt noen prominent plass. Men det kommer også en tid, må man formode, der krigens bakgrunn, drivkrefter og årsakskompleks skal og må frem i lyset. Når historikere og andre en gang i fremtiden skal analysere hva som gikk galt i Ukraina, kan man vente seg at forklaringene følger et tredelt spor.

ADRESSEAVISEN MENER: Sanksjonene må trappes kraftig opp

For det første: Russland er utvilsomt aggressoren her. Invasjonen er et brutalt overgrep mot en annen selvstendig stat og mot dens uskyldige sivilbefolkning. Russlands krig er selve kulminasjonen av en langvarig utvikling der landets utenriks- og sikkerhetspolitikk har blitt stadig mer dristig og hensynsløs. Russland under Putin er en revisjonistisk aggressorstat som søker å endre verdensordenen og øke egen relative makt og innflytelse blant annet ved bruk av militær makt.

Men i seg selv representerer ikke dette noe dramatisk nytt i internasjonal politikk: Revisjonistiske, militariserte, autoritære stater har alltid eksistert. Slike stater har opp gjennom historien blitt forsøkt håndtert av andre stater, dog med vekslende hell. Men Putins Russland – som, når sant skal sies, ikke er noen spesielt brutal eller revisjonistisk eller endog mektig stat hvis man sammenligner med tidligere utgaver av det samme landet – tilhører utvilsomt kategorien håndterbare aggressorer.

Følgelig vil fremtidens analyser også peke på andre årsaker til tragedien i Ukraina. Det andre som ventelig vil bli trukket frem, til tross for at det kan virke i overkant ufølsomt å gjøre så, er Ukraina selv. Ukraina er en ung stat og en umoden sådan. Ukraina har ikke kostnadsfritt kunnet, og kan fremdeles ikke, tillate seg å «gjøre som det vil» i saker som har med utenrikspolitisk tilknytning å gjøre. Like fullt har Ukraina i de senere år beveget seg bort fra en utenrikspolitikk (og faktisk også en innenrikspolitikk) som i Moskva har blitt ansett som tolererbar.

Av størst betydning har to retningsvalg vært: Det ene er at man har valgt å stramme inn rettighetene til den tross alt store andelen av befolkningen som kulturelt, geografisk, økonomisk, språklig og religiøst føler en større tilhørighet til nabolandet i øst enn til Vesten. Det andre er at man har valgt å legge stadig flere av sine skjøre egg i den vestlige kurven.

Dette strategiske valget har blitt sterkt oppmuntret av Vesten. Og det er denne oppmuntringen som ventelig vil bli trukket frem som den tredje betydelige årsaken til Ukrainas tragedie. Ukrainas «vestvending» har representert en sterkt villet politikk i de fleste vestlige hovedsteder. Man har benyttet seg av gulrøtter, av EUs økonomiske tiltrekningskraft og av en fremtidsvisjon der Ukrainas sikkerhet på troverdig vis blir garantert av Nato.

Men alt dette har tilhørt en mulig fremtid. I mellomtiden har Russland handlet. Og Russland har handlet nettopp for å hindre en fremtid for Ukraina som vanskelig kan reverseres av Moskva. Et fullt ut vestvendt Ukraina er ikke kompatibelt med Russlands visjoner om hva Ukraina bør og må være. Et russiskvennlig Ukraina er å foretrekke for Russland; et rimelig nøytralt Ukraina er til å leve med; et vestvendt Ukraina er – eller oppfattes å være – intet mindre enn en eksistensiell trussel.

LES OGSÅ: Vi kan ikke analysere oss bort fra hvem som har ansvaret for krigen

Det er i bunn og grunn derfor Russland nå er villig til å slåss over Ukraina, som er et land som i flere hundre år har blitt ansett å tilhøre Russland kjerneinteresse. Selve definisjonen på «kjerneinteresse» er nettopp at man i siste instans er villig til å bruke militær makt for å hindre det man tolker som en uønsket utvikling. Vesten er derimot ikke villig til å bruke militær makt for å understøtte Ukrainas vestvending. Og selv om landet utvilsomt også er viktig for Nato og EU, tilhører ikke Ukraina Vestens kjerneinteresser.

Denne mulige erkjennelsen er nok den egentlige bakgrunnen for president Zelenskyjs økende frustrasjon og sinne rettet mot Europa og USA. Viljen til å dø for Ukraina har aldri vært der, den er ikke der, og det er liten grunn til å tro at den kommer til å være der i fremtiden.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå