Skal vi ødelegge livsgrunnlaget vårt med mikroplast?

Jeg vil tro at de fleste vil svare 'nei' på dette spørsmålet. Men allikevel tilsettes det plast i alt hvor det tilsettes kan.

Det er uforsvarlig at produkter med mikroplast selges så fritt på markedet, mener kronikkforfatteren.  Foto: Heiko Junge, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Vi finner den overalt i omgivelsene våre; i bygningsmaterialer, møbler, klær, og pakket rundt maten vi spiser. I tillegg fins plasten som ingen ser. Den går inn i kroppene våre via innånding, mat og drikke. Den er overalt. Til og med på Mount Everest hvor den er blitt transportert via vær og vind, eller fra slitasje fra turgåeres klær og utstyr. Jeg snakker selvfølgelig om mikroplast.

Som om det ikke var nok at store plastbiter med tidens tann brytes ned til små biter av mikroplast, tilsettes mikroplast i seg selv i produkter som tannkrem, sjampo, og deodorant. Mikroplast som havner i avløpsvannet, vil strømme videre til havet siden det ikke kan filtreres ut ved rensing. Å dusje en gang med dusjsåpe kan frigjøre 100 000 plastpartikler til havet. Også kosmetikk som hudkrem, hårolje, eller sminke inneholder som oftest mikroplast. Og med mindre man kan tolke over 500 navn på kjemiske forbindelser med liten skrift på baksiden av produkters innpakning, er det umulig å vite om et produkt inneholder det eller ikke. Det finnes riktignok apper som kan scanne ingredienslister for mikroplast. Men dette blir fort tungvint. En undersøkelse fra tyske Greenpeace har nemlig vist at 76 prosent av kosmetikkprodukter inneholder mikroplast. Dette inkluderer ofte produkter som tilsynelatende er laget av naturlige, sunne ingredienser. Å finne produkter uten mikroplast blir dermed som å finne nåla i høystakken, hvor nåla attpåtil har kledd seg ut og later som at den ikke er en nål. Forbrukere blir ikke tydelig nok informert om hva de kjøper. Og det er uforsvarlig at produkter med mikroplast selges så fritt på markedet.

Så hva er egentlig farlig med denne forurensningen? Vel, plast er ofte tilsatt tusenvis av kjemikalier med ukjente, eller helseskadelige effekter. Blant annet kan de være hormonforstyrrende eller kreftfremkallende. Mange av kjemikaliene overføres fra plasten til omgivelsene, for eksempel fra plastemballasje til mat og drikke. Spredning til miljøet kan ha store konsekvenser for helsen til mennesker og dyr. Ofte oppdages ikke skadevirkninger før flere tiår er gått. Så når giftige kjemikalier først forbys, har de allerede rukket å bli svært utbredt i naturen. I likhet med plast, er noen kjemikalier også tungt nedbrytbare: de forblir lenge i miljøet, spres med hav- og vindstrømmer, og opphopes i dyr som er høyt i næringskjeden. Blant annet i oss mennesker. Eller for eksempel i spekkhoggere som fremdeles opplever stor dødelighet på grunn av forurensning med PCB som ble tilsatt i noen typer plast før 1980. PVC har erstattet PCB, men denne kjemikalien er også giftig. Hvert år havner cirka 14 millioner tonn plast i havet globalt. Hvis vi fortsetter slik, omgjør vi havet og kroppene våre til en stadig mer konsentrert suppe av plast og potensielt skadelige kjemikalier.

LES OGSÅ: For første gang har forskere undersøkt om det er mikroplast i fiskekjøttet

Forskning på mikroplast er et relativt nytt felt, og det er mye som ennå er uvisst. Men allerede tyder mye på at ukritisk spredning av mikroplast i naturen er en dårlig idé: mikroplastpartikler absorberer giftige kjemikalier fra omgivelsene, og tas opp i næringskjeden som vi mennesker er en del av. Ved Galapagos- øyene er mikroplast blitt funnet i alle vannprøver og marine organismer. Konsentrasjonen av mikroplast er allerede så høy i enkelte havområder ved Storbritannia og USA, at den overgår konsentrasjonen av dyreplankton. Dyreplankton, som er grunnleggende i næringskjeden, inntar små mikroplastbiter. Fysiologiske undersøkelser viser at små mikroplastbiter kan gå i blodbanen, og gi hjerte- og karsykdommer hos gnagere. Videre kan det fraktes til hjernen og skade hjerneceller. Enda mindre partikler av plast, kalt nanoplast, kan gi hjerneskader hos fisk. Mikroplast skader vekst og reproduksjon hos marine organismer. Inhalering av mikroplast fra lufta skaper luftveisproblemer. Hvor mange skadelige effekter må dokumenteres for å skjønne at denne massive, storskala spredningen av varige, syntetiske materialer som lagrer gift og hoper seg opp i naturen, neppe kan være sunt å fylle livsgrunnlaget vårt med? Folk må ta til orde, og legge press på aktører, for at dette skal stoppe.

Mikroplast bør forbys i kosmetikk og hygieneprodukter. Plastmaterialer for øvrig bør kun utnyttes til bruksområder hvor det er strengt nødvendig, og tilsettes kjemikalier som ikke er helseskadelige. Det er en stor omstilling. Frankrike har, som et foregangsland, nylig kuttet ut bruk av plastemballasje rundt frukt og grønnsaker. Storbritannia forbød produksjon og salg av mikroplast i kosmetikk allerede i 2018. EU har også redusert mengden mikroplast i produkter, men ikke i stort nok omfang. Det er skuffende hvordan EU virker handlingslammet og påvirket av lobbyvirksomhet i kampen for viktige miljøsaker. I høst erklærte EU at syntetiske materialer som polyester er mest bærekraftig i klesproduksjon etter oppfordring fra klesindustrien selv. Med denne merkeordningen kan klesindustrien med god samvittighet fortsette å tjene stort på å selge mest mulig klær av materialer som ødelegges fort og sprer mikroplast til miljøet. Dette bidrar til å skape et bruk-og-kast-samfunn. Men det gjør vi som forbrukere også.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe


På forsiden nå