Hva ville skjedd med Agnes i dag?

NRK har i dokumentaren «Gåten Agnes» fortalt historien om ei jente som ble feiltolket og feildiagnostisert. Det fikk alvorlige følger for Agnes – men var hun et barn prisgitt sin tid? Kunne dette skjedd i dag?

Innleggsforfatterne spør om behandlingen av Agnes Waade fra Leksvik kunne skjedd i dag.  Foto: Vegard T. Blakstad/NRK

Saken oppdateres.

Agnes hadde nedsatt hørsel. Det ble ikke oppdaget, og hun fikk merkelappene «ikke opplæringsdyktig» og «åndssvak». Hun ble ekskludert fra skolegang, fra lek og sosiale aktiviteter med andre barn. Da Agnes var ung, fantes det opplæringsmuligheter for både «åndssvake» og døve. Blant annet i institusjoner i Klæbu og Trondheim.

LES OGSÅ: Når vi ser serien om Agnes Waade, tenker vi: Dette må aldri, aldri skje igjen

Kunnskapen om at også de minst opplæringsdyktige kunne læres opp, var likevel ikke allment kjent. Vi må anta at de nye holdningene ikke var utbredt i Leksvik da moren til Agnes fikk jenta undersøkt. Likevel viser dokumentaren at Agnes lærte seg praktiske ferdigheter, som hus- og dyrestell – og enkel kommunikasjon med kropp og tegn. Diagnosene gjorde nok at omgivelsene hadde lave forventninger til Agnes og til hennes muligheter for deltakelse i samfunnet.

Agnes fant sin plass i arbeidet på gården fra ung alder, men få klarte å komme henne i møte på en måte som gjorde det mulig for henne å uttrykke seg. Først da hun kom til Gaustad og fikk tilpasset opplæring, ble hun del av et sosialt kommunikasjonsfellesskap.

Når barn blir født med nedsatt hørsel i dag, oppdages det tidlig og det blir satt i gang opplæring i kommunikasjon. Det skjer i et samarbeid mellom foreldre, helsevesen og barnehage/skole. Mennesker med hørselshemming vil i dagens Norge ha mulighet til full deltakelse i samfunnet – selv om det fortsatt er barrierer i hverdag, skole og arbeidsliv.

LES OGSÅ: Tore sporer opp en skandale i Leksvik

Men hva med barn som har andre vansker med kommunikasjon, og som kanskje mangler verbalt språk? Hvilke forventninger har vi til dem? Snakker vi med dem, eller for dem? Regner vi disse barna som medborgere, eller blir de fortsatt «gjemt» bort i avdelinger med spesialundervisning, avlastningsinstitusjoner og barneboliger – på lignende måte som Agnes ble «gjemt» bort på hjemgården? Får disse barna delta i samfunnet på lik linje med andre, og får de medvirke i beslutninger om egen hverdag?

Barn og unge med funksjonsnedsettelser er i dag omfattet av rettigheter både i Barnekonvensjonen og konvensjonen om rettene til mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD). Begge uttrykker barnets rett til å uttrykke seg fritt og delta i beslutninger som gjelder dem selv. I den siste står det tydelig beskrevet at mennesker som på grunn av funksjonsvansker strever med å uttrykke seg, har rett til å få tilpasset hjelp og støtte til å kunne delta. Alle barn har rett til og får tilbud om skoleopplæring. FN-komiteen for overvåkning av CRPD uttalte i 2019 at Norge mangler gode strategier og mekanismer for å sørge for at barn og unge får støtte til medvirkning og deltakelse.

Det finnes mange hjelpemidler som øker muligheten for kommunikasjon og samhandling med barn med ulike utfordringer, alt fra enkle tegn og bilder til avansert teknologi. Det kreves tid og innsats å lære seg å bruke disse hjelpemidlene. Det gjør at det ofte kan være enklere å snakke for og til barnet enn med barnet.

Det samme ser vi med små barn som er involvert i barnevernet. Forskning tyder på at små barn ikke får medvirke nok i sine saker, og barnevernet legger ikke godt nok til rette for at de yngste får delta som samarbeidspartnere om hjelp. De som jobber i barnevernet er klar over problemstillingen, men det er ikke god nok kunnskap om verktøy og metoder som finnes for god kommunikasjon og samarbeid med de miste.

Den tradisjonelle barnesamtalen som brukes av barnevernet i Norge, er i hovedsak myntet på barn med muntlig talespråk. Men vi kan ikke forvente at en toåring eller en femåring setter seg ned ved et bord sammen med en fremmed saksbehandler, som kommer på hjemmebesøk og forteller om sitt liv. Barn kommuniserer gjerne med kroppsspråk, handlinger og væremåter, akkurat som Agnes. Vi må utvikle barnevennlige tilnærmingsmåter, og kommunikasjonen med de minste barna må skje gjennom for eksempel lek, kroppslig kommunikasjon og tegning.

LES OGSÅ: Tore utenom sporet

Saksbehandlerne og andre voksne må bli kjent med barnet og barnets uttrykksmåter, og legge til rette for at barnet får formidle hvordan det har det og hva det trenger – i rammer og situasjoner som oppleves som trygge. Det tar tid, noe som kan være en utfordring i en travel arbeidshverdag.

På Institutt for sosialt arbeid ved NTNU gjøres det mye godt arbeid for å sikre at alle barn – også de uten verbalt språk – blir sett, hørt, lyttet til og tatt på alvor. Dette gjøres gjennom opplæring av framtidige barnevernspedagoger og sosionomer, i samarbeid med tjenester i kommuner. Vi er også involvert i et internasjonalt utviklingssamarbeid som har som mål å få fram de minste barnas stemme. I slutten av mars samles fagfolk fra ulike land i Trondheim for å dele kunnskap og erfaringer om hvordan de yngste barna i barnevernet kan bli hørt.

I dag er det mindre sannsynlig at barn som Agnes ikke får hjelp til å utvikle sine kommunikasjonsferdigheter. Likevel er det fortsatt barrierer og holdninger i samfunnet som gjør at barn med kommunikasjonsvansker, ikke får si sin mening og delta i beslutninger som gjelder dem selv. Og det finnes fortsatt barn som, i likhet med Agnes, er lite synlige og deltakende i samfunnet. Vi håper at dokumentaren om Agnes kan bidra til å løfte dem fram.

Midtnorsk debatt har fått inn flere debattinnlegg i kjølvannet av dokumentarserien «Gåten Agnes». Her kan du lese alle!

På forsiden nå