Kornet, krigen og vår matsikkerhet

Krigen i Ukraina endrer alle forutsetninger for dagens norske matsikkerhetspolitikk. Jeg mener at en bred gjennomgang som omfatter alle samfunnsinteresser, er nødvendig.

Krigen i Ukraina vilnkastet skygger inn i internasjonal mat- og råvareforsyning i mange år. Det bør Norge forberede seg på, skriver dagens kronikkforfattern.  Foto: NTB

Saken oppdateres.

Krig avler matmangel, matmangel avler krig. Men det er mer komplisert enn som så. I dag er det krigen i Ukraina som utløser det som kan bli den tredje og verste globale matkrisa etter 2. verdenskrig. Det har ført debatten om kornlagring til toppen av den politiske agendaen.

Den første mat- og råvarekrisa, 1973-75, ble utløst av jom kippur-krigen. Den falt sammen med avlingssvikt for korn i Sovjetunionen (tidligere Russland) og Ukraina. I Norge husker vi denne krisa best for de bilfrie søndagene og bildet av kong Olav på Holmenkolltrikken.

Den andre store krisa, 2008–2012, kom etter at to av de viktigste eksportørlanda, Australia og Ukraina, hadde avlingssvikt både i 2006 og 2007, samtidig som EU hadde et svakt kornår. Dette førte til at verdens kornlagre var på et lavmål med ca. 75 dagers forbruk i 2008.

Så kom den internasjonale finanskrisa og skapte uro i «alle» markeder. I juni 2008 toppet prisen på nordsjøolje seg med nær 150 dollar per fat. Det var en tredobling fra året før. Den samme typen prisøkning hadde både korn, kunstgjødsel og mange andre råvarer. Det hører også med til historia at mange eksportørland ble nervøse for egne innbyggeres mattilgang og innførte eksportforbud eller andre eksportrestriksjoner som gjorde krisa verre. En av de viktigste lærdommene er at når lagernivåene er lave, blir både markeder og politikere nervøse.

Dette var bakteppet da «den arabiske våren» startet som følge av opprør mot styret i Tunis i desember 2010. Oppstanden spredde seg raskt. I Egypt ble landets president i nesten 30 år styrtet i februar 2011. En av hovedårsakene var matvareprisene som hadde doblet seg et par år før. I et fattig land, der de fleste bruker halve inntekta på mat, sier det seg selv at ei dobling av matprisene fører til opprør.

Dette viser at slike kriser er sammensatte og utvikler seg over tid på en uforutsigbar måte, og at de alvorligste krisene oppstår når politiske og økologiske problemer faller sammen. Denne gangen kommer krisa i tillegg under, eller rett etter, den verste pandemien på hundre år.

Dersom krigen i Ukraina hadde sluttet i dag, ville den likevel kastet skygger inn i internasjonal mat- og råvareforsyning i mange år. Dersom krigen ikke slutter, vil en stor del av verdens matvareproduksjon falle bort. Klima- og miljøkrise, med hyppigere tørkeperioder, kan gjøre det umulig for andre land å kompensere for bortfallet. I så fall kan mer drastiske tiltak bli nødvendig, for eksempel kan nedbygging av kjøttproduksjon tvinge seg fram.

I den norske debatten holdt Solberg-regjeringa fast på at offentlig styrt beredskapslagring ikke var nødvendig, og det har ikke manglet på fagfolk som kunne regne ut at lagring koster mer enn det smaker. Resonnementet var at Norge har penger til å kjøpe det kornet som trengs også i en krisesituasjon der kornprisen mangedobler seg, og dessuten er markedsaktørene best skikket til å vurdere risiko og hvilke lagervolumer som trengs.

Solberg-regjeringas konklusjon forutsetter stor tro på markedet, liten tro på at alvorlige kriser kan oppstå og en kynisk holdning til at vi i den rike delen av verden kan forsyne oss med det vi trenger etter behov. Med krigen i Ukraina vil alle disse forutsetningene måtte revurderes. Jeg har argumentert med at det er et etisk dilemma å ha som strategi å la krisa komme, for så å løse egne problemene ved å forsterke krisa, by opp prisen ytterligere og kjøpe maten «ut av munnen på fattige folk».

Beredskapslagring av korn kan ikke bare gir oss tid til omstilling når krisa kommer. Det er også med på å forebygge krise og kan dempe forløpet av den. Jeg mener at Norge ikke kan la være å bidra til den internasjonale dugnaden det er å holde tilstrekkelige kornlagre.

I dagens urolige Europa er matsikkerhet og sivil utholdenhet på nytt på dagsordenen. Selv om vi bare ser egennyttig på det, er det en klar strategisk gevinst for Norge å ha beredskapslagre i landet. Men vi må ikke glemme at det å holde jordbruksjord i hevd med god agronomi og løpende produksjon av mat, er det viktigste. Med andre ord, det er viktigere å stoppe asfaltering av matjord enn å etablere offentlig kornlagring.

Utfordringene for Norge må tas på alvor, men vi må ikke overdramatisere. Det er ikke fare for sult eller for lite kalorier eller proteiner hos oss. Skulle de aller verst tenkelige scenarioer slå til, har vi store buffere i husdyr, laks og fôrråvarer. Og Solberg-regjeringa hadde rett i at vi kan holde det gående som høystbydende i verdensmarkedet ganske lenge. Det er i fattige, klima- og tørkerammede land det kan bli blir alvorlig. Det skal ikke så mye til før det blir sult, politisk uro og voksende flyktningstrømmer fra fattige land. Det er ikke umulig at vi nå går inn i den største krisesituasjonen etter 2. verdenskrig.

Støre-regjeringa skrev «etablere beredskapslagring for korn» inn i Hurdalsplattformen allerede i fjor, men sa ikke noe særlig om hvorfor eller hvordan. Den debatten har kommet først nå. Landbruks- og matministeren har antydet at lagring på kornbruka kan være en løsning. Det tror jeg bare må bli en mindre del av løsningen. Det er en dyr måte å gjøre det på, og vi må også ta sikte på å lagre importkorn. Derfor trenger vi silokapasitet ved havner.

Men statsråden har forstått at det vil være feil for Norge å kjøpe korn til lageroppbygging nå, når prisene er høye og krisa i full utvikling. Det må vi vente med til det har roet seg. Det betyr at vi har tid til å gjennomgå forutsetningene for norsk politikk på dette området på bred basis, på en måte som omfatter samfunnssikkerhet, sivil og militær utholdenhet, miljø- og klimavirkninger, landbrukspolitikk og rollene til jordbruket, de andre matnæringene og fôrproduksjonen.

På kort sikt haster det med å stoppe videre avvikling av silokapasitet ved norske havner, stoppe nedbygging av matjord og sørge for at dagens arealer brukes på en god måte i matproduksjon. Her er det viktig at lokale myndigheter og politikere i landets korndistrikter følger med. Dette gjelder ikke minst for Trøndelag og Trondheimsregionen.

På forsiden nå