Krigen i Ukraina kan vare i måneder

Krigen i og over Ukraina har vart i en måned. Det er liten grunn til å anta at den er over med det første.

Røyken stiger fra det ukrainske kilder hevder er et russisk krigsskip ved havna i Berdiansk, Ukraina. Krigen kan vare lenge, mener kronikkforfatteren.  Foto: NTB / Scanpix

Saken oppdateres.

For om lag to århundrer siden hevdet den prøyssiske generalen og militærteoretikeren Carl von Clausewitz, i klassikeren Om krigen (Vom Kriege), at kriger tar slutt først når minst ett av tre kriterier er oppfylt.

LES OGSÅ: Taperens ultimate hevn

For det første kan krigsevnen eller -viljen til den ene av de krigførende partene kollapse. For det andre kan krigen ende idet ingen av dem realistisk sett kan oppnå meningsfull fremgang på slagmarken. For det tredje kan krigen ta slutt når kostnadene blir for omfattende for begge sider, slik at man ved fortsatt krigføring ikke oppnår stort annet enn å utmatte hverandre.

Ingen av disse scenarioene ser ut til å være nært forestående i Ukraina. Særskilt virker det som om Russland foreløpig øyner muligheten for ytterligere fremgang, spesielt i sør. Russland har også det største eskaleringspotensialet. Dette kan føre krigen inn i en ny, mer brutal og langvarig fase, en fase som også formodentlig vil inneholde implisitte eller eksplisitte trusler om bruk av atomvåpen.

LES OGSÅ: Det utopiske håpet om Nato

Samtidig er det lite som tyder på at Ukrainas motstandsevne er i ferd med å avta: Landet virker langt unna å bli beseiret, og øyner også selv muligheten for fremgang. Denne optimismen skyldes delvis at Ukraina allerede har vist seg langt mer militært kapabel enn de fleste hadde trodd; delvis at kampevnen kan styrkes gjennom ytterligere våpenleveranser fra Vesten; og delvis fordi Kyiv vet at krigsviljen til Russland ikke er ubegrenset.

På sett og vis representerer krigen den logiske kulminasjonen av minst to årtier med tautrekking over Ukraina. Moskva anser Ukraina som en nasjonal kjerneinteresse, altså noe man i siste instans er villig til å krige om og over. Russlands primære strategi var i mange år å bruke ikke-militære virkemidler – først og fremst økonomiske – for å motvirke en utvikling som man fryktet ville føre til et fullt vestvendt Ukraina.

Oransjerevolusjonen i 2004 var i så måte en vekker for Moskva. Det samme var USAs lovnad i 2008 om fremtidig Nato-medlemskap for Ukraina og Georgia. Mest dramatisk var begivenhetene i 2013 og 2014, da tilnærmingen mellom EU og Ukraina, og et hurtig (ikke-militært) motsvar fra Russland, ga støtet til nok en mini-revolusjon som raskt førte til at den russiskvennlige presidenten Viktor Janukovitsj valgte å flykte.

Krisene i 2008 og 2014 ble derimot raskt møtt med et militært motsvar fra Moskva. Lærdommen er, eller burde ha vært, at når Russland erfarer at ikke-militære verktøy er utilstrekkelige for å sikre landets (dvs. regimets) selverklærte kjerneinteresser, så graver de til bunns i verktøyskrinet. Ukraina har etter 2014 gradvis nærmet seg Vesten enda mer – militært, økonomisk, politisk og ideologisk. Og verktøyet Russland bruker atter en gang, er militærmakt. Utvetydig militærmakt.

LES OGSÅ: Vi kan ikke analysere oss bort fra hvem som har ansvaret for krigen

Clausewitz’ mest kjente sentens er at krig er en fortsettelse av politikken med andre midler. Målet har for Moskva ligget mer eller mindre fast i tiår, men midlene som tas i bruk har blitt mer eklatante. Det er på sett og vis noe forløsende, om enn også dypt tragisk, over krigen; den har den funksjon at de mest betydningsfulle stridsspørsmålene får sin avgjørelse. Av og til er denne avgjørelsen endelig, og som oftest er den i alle fall langvarig. Militærmakt, skriver Clausewitz rettelig, er den endelige dommer – the supreme tribunal.

Slik vil det også være i Ukraina. Landets fremtid vil til slutt bli gjenstand for seriøse forhandlinger, altså for diplomati. Det sies ofte om alvorlige konflikter at de ikke har noen militær – men kun en diplomatisk – løsning. Men egentlig er det motsatt: Den diplomatiske «løsningen» på Ukraina-konflikten vil primært følge av de militære realitetene. Og de militære realitetene betyr først og fremst krigens gang og de krigførende parters fremgang og tilbakegang og stillstand.

Krigens eventuelle vinner kan diktere mye av den etterfølgende (kalde eller varme) freden. Det er derfor av enorm betydning om Kyiv faller, om Ukraina mister tilgangen til Svartehavet og om landet og folket klarer å opprettholde den tilsynelatende ukuelige motstandsviljen.

Akkurat nå finnes derimot ingen klar vinner og ingen klar taper. Og de krigførende partene ser heller ikke ut til å være nær en utmattelsestilstand. Det meste borger derfor for ytterligere uker eller måneder med krig, selv om krigen (som Clausewitz behørig redegjør for) alltid også er en arena for det uventede.

Det meste av lærdommen fra Clausewitz er glemt eller ignorert i de vestlige samfunn, som (heldigvis) har avmilitarisert de mellomstatlige relasjonene seg imellom. Det er like fullt noe påtagelig paradoksalt over dette, særlig tatt i betraktning at de samme landene har brukt militære virkemidler i en rekke kriger de siste tiårene.

Dette har riktignok vært regnet som «gode» kriger med «edle» formål mot «onde», men militært svake, regimer – i Jugoslavia, Afghanistan, Irak og Libya. Men bevisstheten om at krigen har en mer generell funksjon – også til presumptivt mindre aktverdige formål – så ut til å forsvinne da den kalde krigen var over.

Men det som etter hvert har blitt mange Ukraina-kriser, innvarsler en periode der stormaktskonflikt igjen vil utgjøre det dominerende elementet i internasjonal politikk, også i Europa. Og det ser da ut til at den dypt tragiske Ukraina-krigen omsider har fått de vestlige land til å innse at militære virkemidler – ikke bare brukt til avskrekking, men også til faktisk krigføring, som jo tross alt og begripeligvis er deres fundamentale funksjon – fremdeles har sin naturlige plass i det internasjonale samfunn. En slik erkjennelse har i så fall kommet sent. Muligens har den kommet godt, men den har i alle fall kommet for sent til å redde Ukraina, som nå må redde seg selv.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe


På forsiden nå