En alvorlig og nærmest uforståelig systemsvikt

Samfunnet og pårørende må kunne forvente noe annet og bedre enn det psykiatrien har levert i Sand-saken.

Jurist Tor Langbach skriver i denne kronikken om den tragiske Sa.d-saken. Hva som gikk galt, men spør også hvordan tilstanden i psykiatrien er i dag.  Foto: Kim Nygaard

Saken oppdateres.

Adressa har den senere tiden hatt en del oppslag om drapet på Cathrine Sand. Det er tragisk å miste sitt barn, og det er tragisk når man ser at en nærstående lider uten å få hjelp, og så ender opp som drapsmann. Nettopp det tragiske ved denne saken gir grunnlag for å reflektere over flere viktige spørsmål.


- Cathrine hadde vært i live om St. Olav hadde gjort jobben sin

Både faren til drapsofferet Cathrine Sand (39) og drapsmannens (48) søster synes det er tungt å lese tilsynsrapporten hvor St. Olav får sterk kritikk.


Gjerningsmannen var tidligere dømt to ganger for alvorlige forhold med stort skadepotensial. De dommene som er avsagt mot mannen, viser til fulle at psykiatri ikke akkurat er en eksakt vitenskap. Gjerningsmannen ble underveis tildelt minst seks diagnoser, men paranoid schizofreni har vært den avgjørende diagnosen i de tre rettssakene mot ham. Avgjørende, fordi en slik diagnose taler sterkt for at han var utilregnelig.

Den er utilregnelig, som har en sterkt avvikende sinnstilstand, og derfor har en høy grad av svikt i sin virkelighetsforståelse. Å ha en psykosediagnose, noe psykiaterne skal finne ut av, innebærer ikke nødvendigvis å være utilregnelig. Det er rettens oppgave å ta stilling til det, og i alle tre saker var konklusjonen utilregnelighet. Å være utilregnelig innebærer at han ikke hadde det jussen kaller «skyldevne»; han kan ikke straffes for det han gjorde.


Faren til drepte Cathrine: Alle varsellamper lyste rødt ukene før drapet

I november 2020 ble en 47-årig mann tiltalt for drapet på min datter. Skyldspørsmålet var klart, og mannen ble dømt. Men elefanten i rommet gikk fri. Både drapsmann og offer var underlagt tvungent psykisk helsevern. St. Olav hadde ansvaret for dem begge.


Man kan nok stusse over at en mann som med kniv dreper et annet menneske, som er klar over hva han gjør og over at offeret vil dø, ikke kan straffes, men slik er det. I ettertid har vi fått nye regler om utilregnelighet, basert på en litt annen tankegang enn før, men det ville neppe hatt noe å si for denne saken.

Men når handlingene er alvorlige og det er en sterk gjentakelsesfare, kan man dømmes til tvungent psykisk helsevern. Dette innebærer at gjerningsmannen overlates til psykiatrien for å bli behandlet. Det alle har vært enige om i denne saken, var nettopp at det forelå en sterk fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger og at det var et stort behandlingsbehov.

LES OGSÅ: Psykiatrien fungerer for dårlig

Mange saker viser at dette er oppdrag psykiatrien ikke alltid klarer. De klarte det ikke i denne saken. Sett utenfra kan psykiatrien synes å ha sett dette som en vanlig psykiatri-sak. Han ble stort sett behandlet som en vanlig pasient, tydeligvis uten at man tok i betrakting hva han var dømt for, og at det var høy fare for gjentakelse av alvorlige handlinger.

Etter loven skal psykiatrien ved behandlingen av domfelte legge vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye lovbrudd. Men det kontrollregimet som enhver burde forstått var nødvendig, ble ikke etablert. Dette er en alvorlig og nærmest uforståelig systemsvikt. Som retten skriver i drapsdommen: «Det kan også stilles spørsmål ved om ikke erfaringene fra den foreliggende sak foranlediger en generell gjennomgang og evaluering av praksis knyttet til kvalitetssikring og kontroll av oppfølgingen av denne gruppen.» Så vidt vites er det ikke tatt initiativ til en slik generell gjennomgang.

Gjennomføring av en slik behandlingsdom forutsetter samhandling mellom psykiatrien og politiet. Fulgte påtalemyndigheten opp hva som skjedde? Tingretten her i byen skrev i januar 2020 at retten var «enig med aktor i at herværende sak har gitt påtalemyndigheten en klar oppfordring til å føre nærmere kontroll med de disposisjoner som foretas av psykiatrien fremover.» Det har altså sviktet i denne samhandlingen. Bekymringsmeldinger fra pårørende ble heller ikke tatt alvorlig.

Helsetilsynet gjennomgikk saken og kom med en ganske knusende tilsynsrapport. Angivelig kom denne etter to år og tre måneder etter drapet, men det er ikke lett å vite, siden Helsetilsynet av uforståelige grunner har sladdet datoen! Like uforståelig er det at tilsynet brukte over to år på dette. Men da rapporten endelig kom, var lovens foreldelsesfrist passert da det gjaldt å straffeforfølge helseforetaket. Også her sviktet påtalemyndigheten, som når som helst kunne avbrutt fristen ved å ta ut en siktelse.

På den annen side: I rapporten beskrives en rekke mangler ved psykiatriens arbeid med saken, og i et læringsperspektiv trengs neppe straff i tillegg. Problemet er kanskje hvem som skal ta til seg den nødvendige læringen. Straffen ville her vært en foretaksstraff mot helseforetaket, og ikke at enkeltpersoner ble straffet. Straffen er i praksis en bot. En bot betyr her at penger overføres fra et statlig organ til et annet, og at helseforetakets økonomi svekkes. Men kanskje ville en slik straff vært en ekstra sterk markering av ansvaret.

Alt i alt er det psykiatrien som sitter tilbake med skyld og ansvar. At de har en rolle i å ivareta ikke bare behandling, men også samfunnsvernet når de får ansvaret for en farlig person, har tydeligvis ikke fått den nødvendige plass i planlegging og gjennomføring.

Men hvordan er tilstanden i psykiatrien? Siden 1990 er to tredeler av sengeplassene i psykiatrien blitt borte. Nye planer vil medføre ytterligere nedbygging av heldøgns behandlingskapasitet ved de psykiatriske institusjonene. Å gjennomføre langtidsbehandling av en farlig, behandlingsuvillig psykotisk person uten sykdomsinnsikt, og med personlighetsforstyrrelser og rusmisbruk, er en utfordring. Men samfunnet og pårørende må kunne forvente noe annet og bedre enn det psykiatrien har levert i denne saken.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå