Etterlysning: Hvor er de transvennlige fastlegene i Midt-Norge?

Jeg kan telle på én hånd hvilke leger som er villig til å sette seg inn i dette fagområdet for å bistå med medisinsk behandling for sine transpasienter.

Saken oppdateres.

På 50-årsdagen for avkriminalisering av homofile handlinger, beklaget Regjeringen den offentlige holdningen til homofil praksis i Norge. Fire år etter avkriminaliseringen, i 1976, ble homofile friskmeldt ved å fjernes fra diagnosemanualen for psykiske lidelser. Verden går sakte fremover på dette feltet, og fremdeles kjempes homokampen, både nasjonalt og særlig globalt.

Foreningen FRI representerer skeive mennesker som føler tilhørighet under akronymet LHBT, og jobber med rettigheter og friheten til å være seg selv. LHBT står for lesbisk, homofil, bifil og trans. Mens de tre første innebærer frihet til å uttrykke sin kjærlighet og seksualitet som de selv ønsker, så handler det å være trans om identitet, og særlig kjønnsidentitet. Menneskene bak T’en befinner seg på mange måter der hvor lesbiske og homofile var for over 50 år siden. Ikke fordi de anses som kriminelle, men fordi de representerer noe de fleste av oss ikke kjenner oss igjen i, og derfor kan virke ukjent og skremmende.



Diskusjoner om kjønn dukker opp med jevne mellomrom. For noen uker siden var kjønnsmangfold et tema i Debatten på NRK1. Det er trist å være vitne til at man i 2022 har representanter fra det offentlige som til de grader forfekter nedlatende holdninger om hva det vil si å tilhøre ett, flere eller ingen kjønn. Biologi og naturvitenskap trekkes fram som sannheter om hva det vil si å være menneske.

Undertegnete er cisperson og streit, altså temmelig kjedelig, men heldigvis også så vanlig at ingen gidder å bry seg. Mange transpersoner hadde ønsket å være der. Det er ingen som ønsker å utsette seg for kjønnsbekreftende behandling og gjennomgå den prosessen hvis man ikke er nødt. Mennesker som kommer ut av skapet som transpersoner i voksen alder, har brukt barndom, ungdom og deler av voksenlivet med å fortrenge seg selv. Men det nytter ikke å fortrenge seg selv til evig tid. Depresjon og suicidale tanker har lenge vært en følgesvenn før de endelig oppsøker hjelp. Og da begynner gjerne en ny kamp. Jakten på en behandler som både har kunnskap om og er vennligstilt til transpersoner, er i gang.

Som sexolog har undertegnete jobbet med voksne transpersoner i 20 år. En voksen transperson gjenspeiler befolkningen ved å være student, arbeidstaker, arbeidsgiver, arbeidsledig, ha høy eller lite utdanning, egen familie eller ikke, stort eller lite sosialt nettverk. Det eneste som skiller transpersoner fra andre mennesker, er at de har en annen opplevelse av eget kjønn enn de fleste av oss.


De har opplevd seksuell vold og systematisk tortur

I Norge blir skeive flyktninger en dobbel minoritet, de er både en etnisk minoritet og en seksuell minoritet. Tilbudet til denne gruppen må derfor styrkes.


I Norge er det en gjennomgående praksis at transpersoner skal henvises av lokalt DPS eller psykologspesialist til NBTK (Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens) ved Rikshospitalet. Erfaringsmessig tar det opptil flere år å komme i gang med kjønnsbekreftende behandling via Rikshospitalet. Når voksne transpersoner endelig har turt å be om hjelp, så vil de gjerne komme i gang med behandling snarest mulig. De har ikke flere år å miste. «Hvis jeg kommer i gang nå, så kan jeg kanskje få mange gode år». Denne uttalelsen er fra en transkvinne på 54 år som nylig har kommet ut av skapet.

Å befinne seg i kjønnsmangfoldet innebærer et hav av muligheter. De fleste tenker nok at dette er personer som er født med et biologisk kjønn de ikke kjenner tilhørighet i. Dette kalles å være binær. De fleste binære ønsker full kjønnsbekreftende behandling med hormoner og kirurgi. De ikke-binære kan føle at de ikke tilhører noen kjønnskategori og har heller ikke behov for det. Men de fleste ønsker lavdose hormonbehandling for å feminisere eller maskulinisere, alt etter biologisk utgangspunkt. Jeg fulgt mange transpersoner over tid, fra den første fortvilte håpløsheten, gjennom prosessen, til blomstringen og opplevelsen av endelig å være fri til å leve som seg selv.



For å kunne tilby best mulig behandling for voksne transpersoner, er det viktig med tverrfaglig samarbeid. Sexologisk veiledning innebærer samtaleterapi, opplysningsvirksomhet og henvisninger til aktuelle instanser. Noen voksne transpersoner ønsker eller har behov for samtale med psykolog i tillegg. Dette fordi de sliter med depresjon eller er suicidale, eller ønsker kjønnsbekreftende behandling fra det offentlige fordi det er billigere enn private tjenester. Jeg har god erfaring med samarbeid med DPS og psykologspesialister i Midt-Norge.

Dessverre kan jeg ikke si det samme om allmennleger. Jeg kan telle på én hånd hvilke leger som er villig til å sette seg inn i dette fagområdet for å bistå med medisinsk behandling for sine transpasienter. Mange opplever avvisning fra fastlegen sin. Nylig hadde jeg en som ble nektet blodprøvetaking på legekontoret, og fikk beskjed om å oppsøke St. Olav for hjelp. Det siste disse pasientene trenger, er en nedlatende holdning fra fastlegen sin. Å forstå hva kjønnsmangfold dreier seg om, kan være komplekst, og det er forståelig at ikke alle leger har kompetanse på området. Men plikter man da ikke å søke faglig veiledning fra kolleger eller andre samarbeidspartnere?

De aller fleste voksne transpersoner jeg har hatt kontakt med, er oppegående og samtykkekompetente mennesker. Vi må slutte å behandle disse menneskene som psykiatriske tilfeller som må henvises til spesialisthelsetjenester. Med et slik syn bidrar vi til å opprettholde den patologiske holdningen. Historien til lesbiske og homofile vil gjenta seg, men nå med transpersoner i hovedrollen. Det er ikke farlig å gi hormonbehandling under kyndig og medisinsk tilsyn. Men det kan være farlig å la det være.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå