Sverige, Finland og den forgjengelige alliansefriheten

I disse dager skal Sverige og Finland ventelig beslutte å søke om Nato-medlemskap. Dette er søknader som høyst sannsynlig vil innvilges av forsvarsalliansen og dens medlemsstater.

Natosjef Jens Stoltenberg sammen med Finland's statsminister Sanna Marin. Mye tyder på at Finland og Sverige i løpet av kort vil bestemme seg for å søke om Nato-medlemskap, skriver kronikkforfatteren..  Foto: NTB

Saken oppdateres.

Det er selvsagt krigen i Ukraina som har gitt støtet til en utvikling som for bare noen måneder siden virket alt annet enn nært forestående. Men samtidig er dette også den logiske kulminasjonen av en langvarig utvikling der begge landene har knyttet seg stadig sterkere til Nato. Sverige og Finland har i praksis vært «kvasi-medlemmer» av Nato en god stund. Det siste, kritisk viktige som mangler, er riktignok den formelle beskyttelsen som følger av Nato-traktatens artikkel 5, som presiserer at et væpnet angrep på et medlemsland er å anse som et angrep på alliansen selv.


Nato-usikkerheten øker i Sverige

Andelen svensker som er usikre på om landet skal søke om Nato-medlemskap, har økt fra 22 til 27 prosent på en uke.


Sverige og Finland er på mange måter svært naturlige medlemsland av en militærallianse som har utvidet medlemstallet markant de siste drøye to tiårene. Begge tiltrådte Natos Partnerskap for fred-program (og begge ble EU-medlemmer) midt på 1990-tallet. Siden da, men spesielt etter at Russland annekterte Krim-halvøya i 2014, har Sverige og Finland samarbeidet stadig tettere militært seg imellom og med alliansen som helhet.

Landene deltar regelmessig i Nato-øvelser; de har gitt synlige bidrag til Natos internasjonale operasjoner; de er tilknyttet en rekke andre bilaterale og multilaterale avtaler med medlemsland; de er dypt integrert i vestlige institusjoner for øvrig. Og de har vært sentrale i utviklingen av et enda tettere nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid.


Kort sagt: Sverige og Finlands lange tradisjon for «alliansefrihet» har i realiteten blitt brutt for lenge siden. I tillegg har Russlands krig i Ukraina på markant vis endret opinionens holdning til Nato-medlemskap. Men likevel representerer et formelt medlemskap noe revolusjonerende for både svensk og finsk selvforståelse og for disse landenes forsvars- og sikkerhetspolitikk. For Sverige har nøytralitet og alliansefrihet vært retningsgivende i generasjoner. For Finland var denne tilnærmingen resultatet av et strategisk valg i kjølvannet av de to krigene landet kjempet mot Sovjetunionen under andre verdenskrig.

Finlands «pragmatiske» linje under den kalde krigen besto i å pålegge seg selv klare utenrikspolitiske restriksjoner – der bærebjelken var formell alliansefrihet og nøytralitet – for å unngå å provosere Moskva. Gevinsten for Finland var (formodentlig) en reduksjon i trusselen fra øst, kombinert med betydelig, men dog langt fra fullstendig, innenrikspolitisk frihet. Dette var og er en særdeles betent og kontroversiell «byttehandel» som ga opphav til betegnelsen «finlandisering», en ordning som enkelte også har tatt til orde bør gjelde, eller snarere burde ha vært gjeldende, i Ukrainas forhold til Russland.


Taler med to tunger om krigen

Sylvi Listhaug bør ta et tydeligere oppgjør med egne politikere.


På sett og vis er det noe disiplinerende over å ha, som Finland jo har, en landgrense på over 1300 kilometer til en stormaktsnabo med stadig tilbakevendende ekspansjonsbehov. Brutale geografiske og historiske realiteter bidrar til å opplære staten – og dens innbyggere – til ikke å ta sikkerhet eller endog statens eksistens for gitt. I tillegg til de etterfølgende krigene mot sin russiske nabo, var Finland også i påtvungen personalunion med Russland fra Napoleonskrigene til 1917.

Finland og finner flest har et beundringsverdig bevisst forhold til forsvar og sikkerhet. Denne «realpolitiske» bevisstheten ble beholdt også etter den kalde krigens slutt, i en periode der de fleste andre vesteuropeiske land – innbefattet Sverige – begynte å behandle forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål mer som en anakronistisk kuriositet. I Finland råder det, igjen på bakgrunn av geografiske realiteter og historisk lærdom, en erkjennelse av at landets selvstendighet og suverenitet ikke er garanterte størrelser.



Men for Finland tilhører «finlandisering» historien. Krigen i Ukraina både symboliserer og forårsaker en endret virkelighet. Og konfliktnivået mellom Russland og Nato har økt betraktelig, ikke bare i de siste ukene, men over mange år – spesielt fra 2014. Smått paradoksalt er det kanskje at dette virker til å øke, snarere enn å redusere, Finlands (og Sveriges) insentiver til å søke Nato-medlemskap.

Like fullt: Det er på grensen til utenkelig at disse landene ikke ville ha blitt sentrale i en bredere militær konflikt mellom Russland og Nato selv om de hadde holdt seg stramt på den alliansefrie linjen. Uavhengig av om en slik (høyst hypotetisk) krig starter i Ukraina, i de baltiske landene, i Polen eller annetsteds, så vil Sverige og Finland automatisk bli en sentral del av konflikten. Ikke minst vil kontroll over Østersjøen være fundamentalt viktig i et slikt scenario. Faktisk er en slik kontroll langt viktigere nå enn under den kalde krigen. Én viktig årsak til dette er at etter Sovjetunionens oppløsning, og etter tidligere Nato-utvidelser, må nå Estland, Latvia og Litauen også forsvares (sett fra Natos perspektiv) eller angripes og isoleres (sett fra Moskva). Dette kan vanskelig gjøres dersom fienden kontrollerer Østersjøen.

Noe forenklet kan man derfor si at Nato-utvidelsen i seg selv har skapt et reelt behov for ytterligere Nato-utvidelse. For Sverige og Finland er i alle fall alliansefrihet et langt mindre potent alternativ enn tidligere. Dette er også, når sant skal sies, et alternativ som for lenge siden har blitt forlatt. Og når Russland nå har hendene fulle i Ukraina, er tidspunktet så gunstig som det kan få blitt – sett fra perspektivet til Stockholm, til Helsinki og til Brussel – til å velge side mer formelt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Statsministerne fra Finland, Sanna Marin, og Sverige, Magdalena Andersson, fikk løfter om raskt medlemsskapsbehandling av den tyske kansleren, Olaf Scholz. 
        
            (Foto: NTB)

Statsministerne fra Finland, Sanna Marin, og Sverige, Magdalena Andersson, fikk løfter om raskt medlemsskapsbehandling av den tyske kansleren, Olaf Scholz.  Foto: NTB

På forsiden nå