Først vil vi berømme Adresseavisen for å ha satt selvmordsforebygging i psykisk helsevern på dagsorden. .

Selvmord: Dagens kronikk handler selvmordsforebygging i psykisk helsevern. Fire fagfolk skriver om temaet.Arkivbildet er av Nidaros DPS og Østmarka Foto: Rune Petter Ness

I sommerens omfattende reportasjeserie har avisen presentert erfaringer og synspunkter fra flere som selv har forsøkt å ta sitt liv, pårørende, etterlatte, behandlere, forskere, representanter for ledelsen i psykisk helsevern, helsemyndigheter, Norsk pasienterstatning og politikere med statsminister og helseminister i spissen.

Mangt kan sies om flere av oppslagene og uttalelsene i reportasjeserien, men det vi vil gripe fatt i her, er det som omhandler vurderinger av selvmordsrisiko i henhold til Helsedirektoratets Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. Når et selvmord er skjedd og Helsetilsynet rykker ut, pekes det ofte på at det ikke er gjort tilstrekkelige vurderinger av selvmordsrisiko i henhold til disse. Det skapes dermed et inntrykk av at bare man følger de standardiserte prosedyrene som beskrives der, vil det ikke skje selvmord. Det er en urimelig forventning og i en kommentar publisert i Tidsskrift for den norske legeforening tidligere i år, diskuterte vi dette og pekte dessuten på at disse retningslinjene har hatt noen uheldige konsekvenser.

Et hovedproblem er standardiseringen og risikofaktorfokuset det legges vekt på i retningslinjene.

De risikofaktorene som skal brukes gjelder på gruppenivå og har liten verdi på individnivå. Selvmord er et sammensatt fenomen påvirket av svært mange faktorer og selv om det kan være fellestrekk, er hver selvmordshistorie unik. Det er derfor umulig å forutsi sikkert hvem som kommer til å ta sitt liv om man er aldri så godt skolert i standardiserte risikofaktorbaserte risikovurderinger. Til det er det altfor mange faktorer i et menneskes liv en behandler aldri vil kunne ha kontroll over.

Det kan også se ut som myndighetenes krav om standardiserte risikovurderinger har skapt en fryktkultur blant ansatte i psykisk helsevern. De bruker mye tid og ressurser på kartlegging og dokumentasjon av selvmordsrisiko slik det står beskrevet i retningslinjene, selv når de faglig sett mener andre tilnærminger til den enkelte pasient ville vært bedre. En del risikovurderinger ser dermed ut til å gjøres mer av juridiske enn av behandlingsmessige hensyn.

I tillegg kan standardiseringen gå på bekostning av muligheten til å se hvert enkelt individ i sin spesielle kontekst her og nå, og dermed bidra til å fortrenge mer egnede faglige perspektiver. For eksempel kan det å fokusere på hva hver enkelt forsøker eller ønsker å si med sine selvskadings-/selvmordshandlinger; se på hvilke problemer det er vedkommende ønsker å løse ved å skade seg selv eller ta sitt liv, være mer fruktbart enn å «telle» risikofaktorer.

Myndighetene må ikke lage så rigide rammer at fagfolk hindres i å bruke sin faglighet. De innspillene tidligere pasienter har kommet med i Adresseavisens reportasjeserie er viktige å lytte til. Det ser ikke ut til å være en standardisering disse etterlyser. Tvert imot. De ønsker å møte en behandler som er åpen for å lytte til det de syns det er viktig å få snakket om; som tar hver enkelt sine problemer på alvor. I sin håphistorie forteller for eksempel Karen (20) at det å bli tatt på alvor, bli møtt som et medmenneske, betød alt for hennes bedringsprosess. Dessverre viser mange av historiene Adresseavisen har presentert, at ikke alle blir møtt slik. Flere beskriver der at de måtte gjennom mange behandlere før de møtte en som virkelig lyttet og tok det de slet med på alvor.

Retningslinjene kan stå i veien for mulighetene til å utvikle en god relasjon mellom pasient og behandler. Uten en god relasjon kan risikovurderinger være verdiløse, slik Marit Lesjø skriver i sitt brev til Adresseavisen: «En test for hvor suicidal man egentlig er fungerer etter min erfaring dårlig dersom man ikke kjenner pasienten i det hele tatt». Fra første stund å bli møtt med en standardisert kartlegging der man ut fra kjente risikofaktorer skal måle grad av selvmordsrisiko, er med andre ord ikke nødvendigvis hensiktsmessig. En god relasjon er avgjørende for om pasienten vil åpne seg, også når det gjelder eventuelle selvmordstanker og -planer.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging, som tok initiativet til retningslinjene og som har vært sentrale i både utarbeidelsen og implementeringen av dem, svarer på kritikken som er reist både i legetidsskriftet og Aftenposten med å beskylde kritikerne for henholdsvis å bidra til å opprettholde myter, eller ikke å ha lest retningslinjene grundig nok, uten egentlig å forholde seg til argumentene som fremføres. Derfor er vi glade for at assisterende direktør i Helsedirektoratet, Cecilie Daae, i et innlegg i Aftenposten sier at direktoratet ønsker innspill fra både klinikere, forskere og de med brukererfaring.

Til slutt kan en viktig påminnelse synes å være på sin plass. Adresseavisens reportasjeserie har hovedsakelig handlet om selvmord i psykisk helsevern. De fleste som tar sitt liv har imidlertid ikke vært i kontakt med psykisk helsevern. Selvmord handler ikke bare om psykiatri, men om mellommenneskelige og eksistensielle forhold. Derfor må selvmordsforebygging også foregå på andre arenaer enn i psykisk helsevern.