Det enkleste er å si nei. Det er lettvint, og du stilles ikke til ansvar.

OL-debatten er inne i sin avgjørende fase. Vi diskuterer kostnader og pampevelde så blekket og skjellsordene spruter. Nei, roper mange. Nei, nei.

Vi kunne brukt pengene til noe annet verdig. Sykehjemsplasser. Veier. Andre idrettsanlegg. Det store prosjekt blir oftest møtt med et nei.

Fordi i dagens Norge er det enkleste å si nei, det er lettvint, og det stilles du ikke til ansvar for.

Å si ja til noe (om det er en røykelov, et nytt Opera-bygg eller annet) krever et langt større mot.

Nei-ene ropes, mens ja snakker med innestemme.

Hvilke verdier skal prege oss?

For meg handler spørsmålet om OL også om dette: Hva slags folk og nasjon vil vi være? Hvilke verdier skal prege oss fremover?

Vi er et av verdens rikeste land. Rikt på vinter, frisk luft, ekte snø. Rikt på likhet, fair play, åpenhet og demokrati. Rikest i verden på vinter-OL-medaljer.

Rikt på ekte menneskelig engasjement med et publikum som ikke bare heier på vinneren uavhengig av nasjonalitet, men som også står kuldegradene ut og venter til siste mann er over målstreken. Beriket med frivillighet som hele idretten hviler på. Vi stiller opp, vi deler, og vi gleder oss med hverandre.

Vi er rike på penger også, velsignet med naturressurser som er forvaltet til vårt alles beste. Vi satte rekord i julehandelen i fjor, vi handlet for over 50 milliarder kroner, og Oljefondet hadde en avkastning på 692 milliarder.

Vi har råd, hvis vi vil. OL-debatten kan tyde på at vi er på vei til å bli en nasjon som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe. Det store spørsmålet for tiden er: Hvor mye koster det?

Er tiden også inne for å diskutere hva det er verdt?

Blir vi fattigere eller rikere?

Ja, kostnader skal debatteres, det skulle bare mangle. Søknaden om de olympiske og paralympiske vinterleker i 2022 er blitt til gjennom et omfattende og grundig arbeid i Oslo kommune, de samarbeidende kommunene og norsk idrett.

I en fersk rapport fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet dokumenteres det at 80 prosent av alle prosjekter som er kvalitetssikret i henhold til den prosessen OL-søknaden er igjennom, holder kostnadsrammen.

Det er feil når noen hevder at «alle offentlige prosjekter sprekker». Vi er blitt bedre på prosjektstyring her i landet.

Samtidig har jeg lyst til å spørre: Hva er det verdt å få en ny generasjon til å føle verdien av å stå skulder ved skulder, av å føle verdien av fellesskapet, å la dem vise hele verden hva vi kan få til her til lands?

Muligheten til å vise verden

2,1 milliarder mennesker fulgte Sotsji-OL. 1,4 milliarder videovisninger ble lastet ned, og det ble kringkastet 114.000 timer i forbindelse med arrangementet.

Veien frem til arrangementet i 2022 skaper arbeidsplasser, innovasjon og kompetanseheving. Den skaper utbedret infrastruktur, idrettsanlegg og boliger. Den skaper kulturopplevelser, entusiasme, fremtidshåp og fellesskap. Norge arrangerer ikke OL for IOC, vi gjør det for oss selv og for hele verden.

Det er legitimt å si nei, og det skal det også være. Men det må være like legitimt og ansvarlig å si ja. Det harseleres med at OL-tilhengerne bare er rundt 35 prosent. Det er en større tilslutning enn noe politisk parti i Norge kan vise til i dag.

Det må også være lov å ha blandede følelser rundt så store spørsmål, slik det er på de fleste andre områder i livet. Det må være lov å si ja, uten at man må være 100 prosent enig i ett og alt. Jeg sier ja til OL fordi jeg i sum ser flere positive enn negative sider.

Et norsk OL er basert på gjenbruk, høye miljøstandarder og grundig gjennomarbeidede budsjetter. Men kanskje den viktigste gjenbruken er gjenbruken av norske verdier?

Jeg har lyst til å vise verden et raust og ambisiøst folk, et lite land med 5 millioner innbyggere.

Og for deg som er opptatt av bunnlinjen: Det kan til og med lønne seg.