Kronikk torsdag 16. oktober 2014

Ebola i Trondheim? Ja, selvfølgelig!

Den siste uken har det kommet nærmere. En spansk og en amerikansk sykepleier var de første til å bli smittet av ebola utenfor det afrikanske kontinent og den første ebolasyke nordmannen kom hjem.

Saken oppdateres.

NTNUs visjon er kunnskap for en bedre verden, og global helse er et av satsingsområdene ved universitetet. Global helse vektlegger betydningen av forbedret helse for hele verdens befolkning, redusert helseulikhet og løsninger på helseproblemer på tvers av landegrenser, så vel som på tvers av sektorer. Det inkluderer robuste helsesystemer og helsesikkerhet for alle. Den pågående ebolaepidemien i Vest-Afrika viser hvorfor NTNUs satsing på global helse er riktig og viktig.

1. Det angår oss

På samme måte som klimautfordringene, er mange helseutfordringer globale. De kan kun løses gjennom bredt internasjonalt samarbeid. Mikroorganismer respekterer ikke landegrenser. Ebola har kommet til Europa og vil fortsette med det, dersom epidemien ikke kontrolleres i Vest-Afrika. De siste tiårene har vi gradvis erkjent at avskoging og ukontrollert forbruk av fossilt brensel i andre deler av verden også har betydning for oss her hjemme. På tilsvarende måte angår håndtering av epidemier i Afrika oss.

2. Uløselig alene

Ebolaepidemien er av FN beskrevet som den største biologiske trusselen verden har stått ovenfor i moderne tider. Epidemieksperter har anslått at det kan bli opp mot 1,4 millioner smittede innen januar 2015 dersom ikke massive tiltak settes inn. Det er ikke tilfeldig at epidemien utspiller seg i Vest-Afrika. Et dårlig fungerende helsevesen, befolkningens manglende tillit til sentrale myndigheter på grunn av borgerkriger og utstrakt korrupsjon, få fungerende statsinstitusjoner som kan effektuere smitteoppsporing og overvåkning av smittekontakter, kombinert med tradisjoner om at familien pleier sine egne syke, er alle faktorer som har bidratt til epidemien. Det er også en del vi ikke vet om epidemier av slikt omfang. Det vi derimot helt sikkert vet, er at kapasiteten og kunnskapen lokalt i Vest-Afrika ikke er tilstrekkelig til å slå dette ned. Slik kunnskap framskaffes gjennom internasjonalt samarbeid og av forskningsmiljøer verden over som arbeider med global helse.

3. Globalisering

Ytringer i sosiale medier når ebolasyke landsmenn er evakuert tilbake til sine hjemland har vært preget av at alle smittede burde holde seg i Vest-Afrika og ikke utsette oss i Vesten for denne faren. Reaksjonene her i Norge har dessverre ikke vært annerledes. Det er fremmet forslag om å stenge av regionen fra resten av verden, noe enkelte land og mange flyselskaper også har effektuert. Argumenter som « ... ansvar for å beskytte kollektivet vårt her hjemme ...» har vært anført som støtte for slike isoleringstiltak. For meg er dette heller kollektiv ansvarsfraskrivelse og mangel på anstendighet. Det viser at mange ikke har tatt innover seg at vi lever svært sammenkoblet på en stadig mindre jordklode. Globalisering er mer enn å spise biffkjøtt fra Argentina. Vi kan ikke løpe fra deltagelse og ansvar når globaliseringen krever noe av oss. Et hjemlig fokus på global helse vil bidra til å utvide forståelsen for hva globalisering innebærer.

4. Sosialt ansvar?

Fram til nå har det vært for få hvite ebolapasienter til at det finnes noen vaksine eller behandling. Et kommersielt marked med betalingsevne har manglet. Når helsebudsjettene i fattige land ikke rekker til fødselshjelp eller livsnødvendige medisiner brukes det ikke ressurser på forskning. Miljøene som kunne utvikle medisiner mot ebola finnes ikke i de ebolautsatte landene, selv om ønske og vilje er der. Gjennom et tjuetalls reiser til Sierra Leone de siste syv årene og utallige møter i landets helseministerium, har jeg erfart at lokale helseledere utviser stor vilje til å løse sine egne problemer og utfordringer. Samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner her i nord og ressurs-svakere i sør blir stadig vanligere, er viktig og til stor felles nytte når begge parter har medbestemmelse over prioriteringene. Har vi noe sosialt eller moralsk ansvar til å delta i utviklingen av vaksiner og medisiner mot ebola, når det er vi som har kunnskapen og ressursene, mens de ikke har?

5. Innovasjon og næringsmuligheter

En stor del av utviklingen i verdens fattige land kommer nå gjennom private-offentlige partnerskap og egen økonomisk vekst. Hundrevis av millioner er løftet ut av fattigdom bare det siste tiåret og har både kjøpekraft og er villig til å betale for helsetjenester. Dette voksende markedet er allerede svært stort, og global helseforskning sammen med NTNUs lange teknologitradisjoner gjør at vi kan utvikle lønnsomme produkter for disse markedene og samtidig bidra til næringsutvikling her hjemme. Ekstreme behov for helsetjenester i fattige land, i kombinasjon med ressursknapphet stimulerer til innovative løsninger innenfor helsetjenestelevering. Noen av disse innovasjonene bidrar senere til utvikling av våre egne helsesystemer her hjemme. Skal vi være med her, må vi også ta del i òg prioritere global helseforskning.

Ebola i Trondheim? Ja, selvfølgelig skal vi også herfra ta del i kunnskapsgenerering for å håndtere denne epidemien. Et prosjekt utgående fra NTNU som har kommet i gang takket være satsingen på global helse går ut på å måle bruken av helsetjenester i Sierra Leone nå under ebolaepidemien. Kanskje bidrar dette med en liten brikke i det store puslespillet, slik at epidemien kommer under kontroll i Vest-Afrika og at vi unngår ebolatilfeller her i Midt-Norge.

hakon.bolkan@gmail.com

På forsiden nå