Kronikk torsdag 30. oktober 2014

Livs(g)lede for eldre

100-åringen som klatret ut av vinduet og forsvant er nok ikke representativ for mange sykehjemsbeboere.

Saken oppdateres.

Har man først kommet på institusjon er man ofte så dårlig fungerende at det ikke finnes noe alternativ. Ustødige bein klarer ikke lenger turen til butikken, eller legger i vei på en tid av døgnet når butikkansatte og andre ligger hjemme og sover. Telefonen er ikke å finne der den av en eller annen grunn gjemmer seg i kjøleskapet, mens brunosten ligger i kommodeskuffen og svetter sammen med skittent undertøy og middagen fra i går.

Under- og feilernæring truer, det generelle forfallet akselererer mens omgivelsene går på tå og venter på katastrofen: Et fall i trappen eller brann i kjelen som står og tørrkoker på stråleovnen i stua.

I avisene leser vi at selv de mest hjelpeløse ikke er sikret sykehjemsplass i et land som skryter av å ha (på mange måter med god grunn) verdens beste velferdssystem. Lettelsen er derfor stor for mange når ens pårørende blir tilbudt opphold i det forjettede land, et av kommunes Helse- og Velferdssenter.

Men hvor lenge var Adam i paradis. Ikke særlig sakte, men sikkert, går det opp for en at something is rotten in the state of Norway. Saker man tidligere med behagelig følelsesmessig distanse og morgenkaffen i hånden har lest om tilstanden ved kommunale sykehjem, folder seg plutselig ut i en mistrøstig virkelighet.

Problemene omfatter alt fra dårlig fungerende kommunikasjons- og informasjonsrutiner til problemstillinger omkring mental og sosial stimulering, fysisk aktivitet, ernæring, medisinering, hygiene, verdighet, vennlighet, fleksibilitet og sist, men ikke minst, livsglede. For alle involverte.

Til tross for den prominente plass de eldres ve og vel har i alle seriøse partiers valgkampanjer og til tross for fine intensjoner som ligger til grunn for planer, forskrifter og systemer er det på mange sykehjem et gap mellom gode forsetter og uverdig virkelighet. Organisasjonen Livsglede for eldre har lenge sett utfordringene og har utformet en liste med «livsgledekriterier» som flere institusjoner har satt seg fore å følge.

Disse skal, som begrepet indikerer, stimulere til økt livsglede, blant annet ved å legge forholdene til rette for samvær med barn og dyr, hyggelige måltider og musikkopplevelser. Faktorer som både sunn fornuft og forskning peker på betydningen av.

Det er imidlertid ikke mye livsglede i ustelte tenner og uflidd hår, i møkkete hender og skitne klær. Eller i underernæring, feilmedisinering og manglende oppfølging etter lårhalsbrudd. Det er heller ikke særlig verdighet i å tråkke over, enn si være, den som ligger på gulvet og roper, med kroppen full av blåmerker, skjorta oppunder armene og buksa på knærne.

Mens den stakkars sykepleierstudenten står med begge beina plantet i en såkalt samtidighetskonflikt der hun ikke vet om hun skal hjelpe stakkaren på gulvet eller lage kveldsmat til beboerne.

Ei heller er det til å bli glad av når den besøkende pianisten som sitter ved klaveret i stua og serverer taffelmusikk får beskjed om å slutte å spille fordi «vi har folk med kognitive svekkelsa her!»

Det er ikke uten grunn at Helsetilsynet de siste årene har avdekket uregelmessigheter ved to av tre sykehjem. Likevel er det mange i kommuneadministrasjonen som ser ut til å tro at alt er såre vel: Få klager finner veien til deres innboks, og forholdene under offisielle institusjonsbesøk er sjelden representative for ansatte, pårørende og beboeres hverdag.

Det å sette likhetstegn mellom få klager og tilfredsstillende tilstander er som å multiplisere epler med pærer. Vi har her å gjøre med en svak og sårbar gruppe mennesker hvis stemmer ikke når inn på byråkratenes kontorer. Deres pårørende kan være ressurssterke nok, men er ofte slitne etter år med sorg og omsorg og har derfor ikke overskudd til å sette i gang en klagesak. Mange kjenner ikke sine rettigheter og vet ikke hvor de skal henvende seg. Andre har ingen tro på at det nytter, og frykter represalier mot seg selv eller, enda verre, dem man ønsker å ivareta.

En klage er ubehagelig, både for den det blir klaget på, men også for den som klager. Men det er viktig. De som kan må gjøre det på vegne av de som ikke kan. Ansatte må varsle om uregelmessigheter og umuligheten i å gjennomføre oppgaver de har blitt pålagt, og pårørende må klage.

Det oppfordrer både Statens Helsetilsyn, jurister og pasientorganisasjoner til. Bare slik kan man synliggjøre uverdige forhold og ansvarliggjøre de som har makt og myndighet innenfor omsorgssektoren. Bare slik kan man, når langvarig kommunikasjon og etterspørring av tiltak ikke fører frem, bidra til forbedringer.

Klager de siste årene på forhold ved flere av kommunens sykehjem har resultert i rapporter som peker på områder som må forbedres, og på kommunalt nivå er det utarbeidet arbeidsverktøy som blant annet inneholder sjekkliste for faktisk etterlevelse av systemer og rutiner. Samtidig må gode holdninger forankres hos samtlige som arbeider innenfor eldreomsorgen.

Ledere på alle nivå, inklusive kommuneadministrasjonen, må være med på å legge forholdene til rette for god eldreomsorg. Blant annet må den såkalte funksjonsanalysen som hjelpetrengende eldre blir vurdert med, revideres slik at den i høyere grad tar hensyn til kognitive svekkelser, og dermed avdekker det reelle behovet for ressurser (ansatte).

Bare slik kan man sikre at hjelpetrengende eldre, uaktet hvor de bor eller hvem som er på jobb til enhver tid, får det tilbudet de både juridisk og moralsk har krav på. Det gjør de ikke nå.

På forsiden nå