Kronikk torsdag 6. november 2014

Hvis «Kotengblokka» er svaret

Bygningsrådet har vedtatt å legge detaljregulering for «Kotengblokka» i Mellomila 57 til offentlig ettersyn. Boligblokker på fem og tre etasjer skal bygges på parkeringsplassen vis-à-vis den vernede halvannen- og toetasjes trehusbebyggelsen på Ilsvikøra.

Saken oppdateres.

Fortettingsprosjekter er typisk for byutvikling de siste tiårene. Private eiendomsutviklere fremmer reguleringsplaner for utbygging av sine eiendommer. Deres utgangspunkt er tomta. Kommunen som planmyndighet vurderer hvordan prosjektet passer med rammene i kommuneplanen. Så kommer utfordringene: rammene i kommuneplanen er ikke detaljerte nok til prosjektevaluering. Planprosessen for detaljregulering av Mellomila 57 gir grunn til å diskutere hvordan slike fortettingsprosjekter blir behandlet i Trondheim kommune.

En bærekraftig by er målet. Fortetting er et av midlene. Men bygningsmessig fortetting aleine gir liten miljøeffekt. Fortetting er også befolkningsmessig fortetting og funksjonell fortetting. Det er hvordan form og funksjon planlegges og fungerer i samspill som bestemmer bærekraften. Hvilke krav setter dette til utnytting av Mellomila? Hvilke vurderinger er gjort av kommune og utbygger i planprosessen? Og hvordan finner vi disse hensynene igjen i planforslaget og saksframlegget til bygningsrådet?

Saksframlegget redegjør ikke for avklaringer av kriterier, alternativer og valg som er gjort underveis i prosessen. Det eneste vi får vite er at «planforslaget har vært omarbeidet flere ganger i prosessen for å finne en løsing som tar bedre hensyn til omgivelsene uten å kopiere formspråket i Ilsvikøra». I kommuneplanens arealdel er området avsatt til «sentrumsformål». Det betyr varierte byggeformål «med arbeidsplasser, service, kultur, tjenesteyting og boliger». Byggeformålet må altså avklares gjennom reguleringsplan. Hvorfor skal formålet for Mellomila stort sett være boliger? Hvorfor skal tetthetene være 16 boliger pr. dekar? Kravene i kommuneplanen er minst ti boliger pr. dekar.

Nye prosjekter må forholde seg til eksisterende bebyggelse. Til det trengs en enkel stedsanalyse «for å ta stilling til hvordan tiltaket tar hensyn til og utvikler stedet» som kommunen sier i sin veileder for «byform og arkitektur». Hvorfor finnes da ingen stedsanalyse for Mellomila? Her må jo stedsanalyse være særlig viktig for å kunne diskutere og begrunne valg for framtidig bebyggelse fordi tomta som i dag er parkeringsplass er møtested for fire ulike områdetyper. Fra vest kommer den 5-etasjers nyere boligblokkbebyggelsen i Ilsvika med høy tetthet, om lag 18 boliger pr. dekar. På nordsida av tomta ligger den 1 ½ – 2 etasjers småhusbebyggelsen på Ilsvikøra, de fleste husene fra slutten av 1800-tallet, regulert til spesialområde bevaring i 1978 og avsatt som hensynsområde kulturmiljø i kommuneplanen. Mot sør kneiser de 10-etasjers punkthusene på Skjæringen fra slutten av 1950-tallet, som er bygd for utsikt og med romslige utearealer. I øst, og delvis inn i skråninga mot punkthusene, kommer landskapsdraget fra Iladalen med Ilabekken og det nye, flotte parkområdet. Hvilke ordensprinsipper skal den framtidige bebyggelsen følge? Det er neppe aktuelt å bygge flere punkthus i området. Da er det to alternativer. Det ene er å videreføre blokkbebyggelsen etter prinsippene lenger vest i Ilsvika. Det andre er lav småhusbebyggelse som følger bebyggelsesprinsippene på Ilsvikøra.

Rådmannen mener «at det er arbeidet med å tilpasse prosjektet til omgivelsene i volum og skala». Kommunens egen definisjon av «tilpasning» i veilederen for byform og arkitektur er «når nye bygg eller byrom formes etter samme prinsipper som eksisterende bebyggelse». Med denne definisjonen av tilpasning er det umulig å tilpasse ny bebyggelse i Mellomila både til den fem etasjers boligblokkbebyggelsen i vest og til småhusene på Ilsvikøra. Nabotomta, Mellomila 60, viser akkurat hvor vanskelig dette er. Her har nybygget to etasjer og skråtak mot Ilsvikøra og tre etasjer mot blokkene i vest. Men er dette tilpasning? Nei, det er å redusere utbyggerens opprinnelige planer til et tilsynelatende akseptabelt nivå. Akkurat slik det nå foreslås i Mellomila 57. Gesimshøyde i det nye bygget mot Ilsvikøra er vel syv meter, pluss 3 meter i tilbaketrukket toppetasje. Bebyggelsen på Ilsvikøra har her 3–5 meters gesimshøyde og ligger dessuten om lag én meter lavere enn gatenivået. Ny bebyggelse er altså dobbelt så høy, mer enn dobbelt så brei og har mangedobbelt volum. Det er meningsløst å kalle dette tilpasning.

Det er ikke overraskende at det blir lagt frem privat utbyggingsforslag for denne ubebygde tomta, heller ikke for meg som et halvt års tid har vært nærmeste nabo. Derfor er det grunn til bekymring når det virker som om Trondheim kommune er uten beredskap til å møte slike fortettingsprosjekter. Det er ikke tilstrekkelig bare å vise til kommuneplanen. En prosess mellom kommune og utbygger som i samarbeid utvikler og definerer rammene må settes i gang. Denne prosessen må være åpen for innsyn og diskusjon underveis, slik at berøre parter og folkevalgte kan delta i debatten. Dette er avgjørende både for å utvikle prosjekter som bidrar til byutvikling, og for å fremme kunnskap, forståelse og aksept hos dem som planen angår. Nå dreier diskusjonen seg bare om hvor mange etasjer «Kotengblokka» skal ha.

På forsiden nå