Kronikk fredag 21. november 2014

Når ulykken er ute

Skade er den viktigste dødsårsaken for folk under 45 år, og står for flere tapte arbeidsår enn kreft og hjertelidelser til sammen.

Saken oppdateres.

Der jeg satt på isen og holdt i det som en gang hadde vært en sprell levende hånd forskriftsmessig festet til resten av armen, var jeg helt sikker: Slapp jeg taket, ville den løsne og falle av. Garantert. Kvalm og skjelvende stablet jeg meg på beina. Her gjaldt det å komme seg til bilvei. På den andre siden av dammen. Jeg hadde fremdeles skøyter på, så mens min turkamerat dyttet meg over isflaten, konsentrerte jeg meg om ikke å besvime. Eller dø.

I bilen på vei til sykehuset inntok jeg fosterstilling i baksetet, hvor jeg rugget frem og tilbake, slett ikke overbevist om at dette kom til å gå bra. Uvel ankommet Traumatisk Poliklinikk kunne jeg knapt huske hva jeg het, men forklarte at hånden min var forulykket og nok måtte begraves relativt omgående. Deretter klippet en saks gjennom goretex, fleece og ull, hvorpå klesfiller og jeg ble lagt på en båre og rullet lenger inn i lokalene.

Her lurte jeg lenge på om jeg faktisk var død og hadde havnet i et absurd (smerte)helvete befolket av engler. Sykepleiere, radiolog, fysioterapeut, ortopedtekniker og lege, alle var utrolig vennlige og omsorgsfulle, og gjorde det de skulle, smidig og effektivt. Smertene var ganske påtagelige, både for meg og dem, så jeg fikk morfin så det i prinsippet skulle holde.

Det gjorde det ikke, hverken i prinsippet eller i min virkelighet, uansett hvor mye jeg fikk. Den eneste effekten jeg registrerte var at hodet forsvant inn i en sky. Ikke en deilig rosa en, mer som en London-tåke den gang ukontrollert koksfyring var på sitt verste. Mens hodet svømte rundt i ertesuppa, ropte resten av meg, med hånden som førstesolist: «Høyspenning, Livsfare!». Hverken år med yoga, meditasjon, medisinsk chi- eller sjar-gong hadde noen som helst effekt.

Det hadde likevel begynt å demre for meg at et selv et komplisert håndleddsbrudd, så dramatisk det enn føltes, sjelden har fatale følger. Det var derfor ikke mer enn rett og rimelig at jeg måtte stille meg et stykke bak i køen. Etter hjerteattakk, betente blindtarmer og basehoppere som ikke hadde oppdaget at vinden hadde snudd da de sku’ hem att.

Traumebehandling er heldigvis noe de fleste av oss sjelden trenger å forholde oss til, men med distansert frydefull gysning kan følge på TV-skjermen gjennom serier som Scrubs, House og Grey’s Anatomy. Når du eller dine plutselig blir kastet ut av trivialitetens verden og inn i en kaotisk ulykkesdramatikk, er det imidlertid bokstavelig talt livsviktig at de som står omkring sykehusbåren vet hva de holder på med.

Da er det godt traumeteamarbeid basert på solid kunnskaps- og erfaringsmessig kompetanse som gjelder.

Det er ikke bare den skaderammede som tjener på en optimal traumebehandling. Også samfunnsøkonomisk er det store summer å spare. Skade er den største dødsårsaken for folk under 45 år, og står for flere tapte arbeidsår enn kreft og hjertelidelser til sammen. For hver pasient som dør, blir ti innlagt på sykehus på grunn av skader, og to får alvorlig og langvarig arbeids- og annen uførhet.

Mellom 20 og 25 prosent dødsfall ved skade kunne ha vært unngått med en mer optimalisert skadebehandling, og den potensielle gevinst ved forbedring av primær skadebehandling i Norge anslås til 5000 – 6000 leveår per år. Mange sykehus er godt i gang når det gjelder forbedring av traumearbeid. Som eksempel kan nevnes Oslo Universitetssykehus Ullevål som etter etablering av et formelt traumeteam har opplevd en reduksjon i dødsfall blant alvorlig skadde på hele 30 prosent.

Rapporten «Traumesystem i Norge» fra 2006 konkluderer med et klart behov for et nasjonalt traumesystem, der systemansvaret legges til de regionale helseforetakene. I denne sammenheng skal det opprettes et nasjonalt traumeregister, som et nødvendig faktagrunnlag for forbedringer. Registeret eksisterer foreløpig bare i en pilotfase, og traumeomsorg innenfor de regionale helseforetakene er sterkt varierende.

Da undertegnede henvendte seg til nasjonale og regionale institusjoner for å høre hvordan ståa er når det gjelder innføring av traumesystem ved norske sykehus, var det tyst som graven man gjerne vil redde flest mulig fra. Vi får håpe det er fordi man har det travelt med etablering og implementering av et nasjonalt traumesystem.

Det fra grasrota opp- og gjennomarbeidete teamet på Traumatisk Poliklinikk ved St. Olav har forstått hva det dreier seg om. Både når det gjelder akuttbehandling og videre oppfølging. Her virker det som om faglige dørterskler (les: hindre) er høvlet bort med kirurgisk presisjon til fordel for smidig og god behandling av den skaderammede.

Når St. Olavs Hospital oppretter et formelt traumeteam og snart får status som regionalt traumesenter for Helse Midt-Norge, vil man forhåpentligvis lytte til og gjøre bruk av den kunnskap og erfaring det uformelle, men svært funksjonelle, traumeteamet ved sykehuset har opparbeidet seg.

På forsiden nå