Kommunesammenslåing har på kort tid gått fra ikke-tema til å bli det nye buzzordet i kommune-Norge. Ordførere over hele Norge er nå på jakt etter attraktive partnere blant sine nabokommuner.

Mager trøst? Skulle reformiveren ebbe ut og kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner komme til kort, så får han finne trøst i at det kunne vært verre. Sveits med sine knappe åtte millioner innbyggere har 2515 kommuner, skriver kronikkforfatteren. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/, NTB Scanpix

For løsningen er gitt, av regjeringen og fremfor alle kommunalministeren. Dagens kommunestruktur er ikke egnet til å dekke framtidens kompetansebehov og tjenester. De kommunene som ikke skjønner sitt eget beste skal enten sultes ut med reduserte statlige overføringer eller på andre måter tvinges inn på den rette sti. Paradokset blir at vi hører mye om hva regjeringen mener om løsningen, samtidig hører vi tilsvarende lite om hva utfordringen egentlig er. Hva skal løsningen løse?

For hva er egentlig fremtidens kompetansebehov i kommunene?

Og hvilke tjenester skal produseres av kommunene i framtiden?

Tar vi utgangspunkt i dagens status i Kommune-Norge, er det ikke uten videre enkelt å være enig i regjeringens holdning om at det er størrelsen det kommer mest an på. Det beste grunnlaget finner vi kanskje i Kommunebarometeret. Årlig måles kommunene på sentrale kategorier som grunnskole, helse og økonomi. En slags EU- kontroll av kommunene, med en score for hver kategori og en totalsum som grunnlag for rangering. Kommunebarometeret 2014 har en topp ti liste som utelukkende består av kommuner med under 7000 innbyggere. Store byer som Oslo, Bergen og Trondheim finner sine plasser betydelig lengre nede på lista. Bildet nyanseres riktig nok noe av at de ti siste plassene også primært innehas av kommuner med under 7000 innbyggere. Men likevel, det er neppe her Sanner har hentet inspirasjon når han sier at «det er en sammenheng mellom kommunens muskler og kvaliteten på tjenestene som produseres». Eller kanskje man kan ha betydelige muskler selv om man er liten?

Men hva med Robek - Register om betinget godkjenning og kontroll? Selve skammekroken for kommuner som har mistet sine økonomiske muskler. Gir dette registeret et mer entydig bilde av at det tross alt er de små kommunene som må til livs? Ikke helt. Vi finner mange små blant de 54 registrerte kommunene, men de har også selskap av bykommuner og regionsentrum som Ålesund, Haugesund og Tønsberg.

Så kanskje er det så enkelt som at man har sett til det faktum at vi har i dag 428 kommuner i Norge, fordelt på i overkant av fem millioner innbyggere. Det i seg selv burde tilsi at det er grunn til å vurdere kommunestrukturen for effektiv forvaltning. Samtidig er vi også et stort land i areal. Og gjennom en bevisst politikk over lang tid har vi klart å opprettholde en stor grad av spredt bosetting.

Uansett bakgrunn, det eneste som virker sikkert er at det kommer endringer i kommunestrukturen. Lik det eller ikke, tiden for frivillige prosesser forankret i lokaldemokratiet er over med sittende regjering. Derfor gjelder det for små kommuner å ta tidlig grep om prosessen og egen skjebne. Sitter man på gjerdet vil endringene uansett tvinge seg frem mens mulighet for påvirkning forsvinner. Ingen er tjent med å stikke hodet i sanden og håpe det går over. Små kommuner må være konstruktive gjennom aktiv sondering etter muligheter og løsninger. Og kanskje fins det match blant nabokommunene og grunnlag for en frivillig løsning. På tross av at prosessen er initiert med tvang. Det viktigste er uansett at en ny storkommune må ivareta behovene for påvirkning og tjenestekvalitet for alle. Også for de som bor i utkanten.

Endringer i kommunestrukturen kommer nemlig ikke uten risiko. Samordning, og i praksis sentralisering, av kommunale funksjoner og makt vil kunne gi betydelig negative effekter. Det er lett å tenke seg at tjenestekvalitet og bosetting i mindre sentrale områder er utsatt. Norge består stort sett av mindre sentrale områder. I tillegg ligger det mye identitet og lojalitet i det å være fra en kommune. Det lar seg ikke videreføre til en ny og større enhet men må opparbeides og fortjenes. Det tar tid og kan i verste fall gi lite konstruktive utslag. Fortsatt er det mange grendastrider som holdes i hevd som levninger etter forrige reform på 60-tallet.

Det er selvsagt behov for å se nøye på hvordan kommunale tjenester skal løses i framtiden. Vi vet at omsorgstjenestene vil ha økende behov, samtidig som hver og en av oss har stadig større forventninger til kvalitet. Det er en krevende kombinasjon hvor endringer i kommunestrukturen kan være en av flere mulige løsninger. Med sittende regjering er det uansett bare for kommunene å gå inn med friskt mot. Ta utfordringen og gjøre sonderingene som kreves for å kunne ta stilling til om en endring i størrelsen på kommunen vil være til det beste. Samtidig er det greit å ta med seg at i en uforpliktende sonderingsfase er det også lett å være positiv. Verre blir det når kommunestyrer rundt om i landet skal gjøre forpliktende vedtak. Vedtak som berører både kommunenavn og plassering av kommunesenter, for å nevne de kanskje minst viktige, men ofte mest omstridte.

Men skulle reformiveren ebbe ut og Sanner komme til kort, så får han finne trøst i at det kunne vært verre. Sveits med sine knappe åtte millioner innbyggere har 2515 kommuner.