Det er skikkelig vondt å grue seg til jul. Det starter som en uro, en sinnssyk snikende følelse av redsel som springer ut fra tanker om at det som er, ikke er bra nok.
Det skulle vært noe annet i stedet, noe som aldri ble. Så blir hele organismen dradd baklengs inn i et slags smertehelvete bestående av tanker man ikke får til å gjøre noe med, aleine. Når de fleste julene som barn var utrygge, flate og tilfeldige, har du lite å stille opp med som voksen hvis denne utryggheten fremdeles er ubearbeidet. Dyneløft og teppebanking hos profesjonelle er det eneste som virkelig virker på dette.
Som sagt, så drar man med seg skuffelsen og utryggheten inn i det som skjer, kroppen tror at det er et nødvendig onde, noe som hører julen og dens mysterium til. Adventstiden blir et uendelig langt dypdykk i fortiden, fremdeles håpende på at det gamle skal endre seg, i blandet et frustrerende møte med dagens kjøpekrav, så er ventetiden blitt en suppe av krefter som koker i magen.
Når juledagene tar slutt så er man lykkelig for at det er et år til neste gang. Det er jeg ikke aleine om å tenke, forstår jeg. Jeg har virkelig hatt problemer med å skjønne vitsen med julen fordi de aller fleste jeg vet om, har et eller annet de plages med vedrørende julen. Feiringen har blitt et sirkus styrt av ytre ting som for eksempel kjøpe dyre gaver til folk de ikke liker eller ser ellers i året, spise middager med folk de ikke går overens med, for mye alkohol ved sammenkomster, som har gjort folk sinte, redde og triste. Rikdommens fattigdom har blitt eksponert igjennom det vi har innbilt hverandre at det handler om, litt mere av alt så blir det jul. Men det funker ikke i lengden. Vi blir ikke glade av det.
I min deltagelse i Levd Liv-konseptet, hvor vi har formidlet at ting er nødvendigvis ikke slik det ser ut, har jeg skjønt at vi er mange som ikke vil ha det sånn. Vi vil heller finne fred i oss selv. Livet er nødvendigvis ikke så enkelt, for noen og enhver, verken for de med penger eller de uten penger. Å kjenne livets hardhet er ikke forbehold noen, det er slik for alle en gang iblant. Noe brakte oss sammen i kirken, en slags støtte til hverandre og en påminnelse om at det finnes noe vakkert der, noe det egentlig handler om, som vi har all grunn til å feire: kjærligheten.
Det krever litt øvelse å slutte å grue seg til jul, blant annet å se det som skjer, og ikke det som tankene produserer og innbiller seg at skjer. Det fineste er når realiteten er akseptert, når man kjenner at livet er slik det fortoner seg akkurat i dette øyeblikket. Da er det fredelig og interessant å leve. Det handler om å gi slipp på det som var og ikke la det som var, være det som er. Det er faktisk som å miste en god gammel dårlig venn, som så inderlig har ønsket seg å ha retten til å sitte fast og bli syntes synd på. Det var kanskje synd på meg en gang, men det er det så visst ikke i dag. Jeg har skapt en ny verden rundt meg. Det har ikke alltid vært så bevisst for meg som det jeg uttrykker her, men det har alltid vært i en prosess til det bedre. Det er merkverdig rart, men jeg tror at noe inni meg har klamret seg til denne gruingen, velkjent terreng er lettere å vandre. Å gi slipp er vanskelig og skummelt, for man vet ikke hvordan det er uten.
Jeg vet ikke helt hva som slapp taket, men i år er det annerledes. Jeg tar julen før julen tar meg, kanskje. Jeg møter julen med en tilstedeværelse og en åpenhet som jeg aldri kan huske at jeg før har gjort og det er vakkert i seg selv i grunnen.
Nå går vi inn noen uker som gir oss ulike følelser. Hvis de hellige, magiske og de store øyeblikkene uteblir er det lett for at gammelt rask blir aktivert. Det er lettere å føle seg aleine og man tror at det man føler er uvanlig. Det er det altså ikke. At det plutselig blir stille kan vekke til live mange slags reaksjoner. Det er ikke farlig, det gjør bare jævlig vondt. Det blir i hvert fall fortere okei om du godtar deg selv sånn og våger å stole på at livet vil deg vel. Det gjelder å bite livet i låret, som Rosemarie Köhn engang sa.
I år skal jeg i hvert fall gjøre det jeg kan for å være til stede i julen 2014 og ikke dra frem julene slik de var engang, for lenge siden. Dukker minnene opp, skal jeg tåle det også. Jeg skal pynte meg, kose meg, synge på torget for Frelsesarmeen og i Vår Frue kirke på julaften. For der er det mange som har erkjent det samme og da dukker det umåtelige vakre, det guddommelige og fredelige lettere opp.
Jeg skal sette pris på det jeg får og ikke ha dette feilfokuset på det jeg ikke fikk, ikke gi næring til det barnslige håpet om at en gang vil de forstå. Det er stengt «der»! Nå går jeg heller der det er åpent. Der det faktisk er noe å hente. Jeg kan by på disse ordene, så de kan lyse opp for en som gruer seg til jul. Vi er redde for det som kan komme, fordi vi har erfart noe som ikke var så kjekt, men vi trenger ikke å være redde mere, det skjer ikke om igjen, i hvert fall ikke så lenge vi får bestemme og den friheten har vi. Måtte du få en fredelig jul i deg selv.
Jeg er dypt takknemlig til alle som har bidratt på min vei frem til en god jul og jeg ønsker dere det samme!