Dagen i morgen, 21. desember, ble i vår katolske periode feiret som apostelen Tomas’ messedag. Han var den første apostel som anerkjente Jesu guddom.

Apostel: Statue av St. Tomas i San Giovannikirken i Roma. At han holder en vinkelhake i sin venstre hånd kan ha sammenheng med at han ifølge fortellinger drev byggevirksomhet. Foto: Audun Dybdahl

Tomas var en av Jesu 12 disipler, og han nevnes i alle fire evangelier. Det er likevel bare i Johannesevangeliet vi kommer ham litt inn på livet. Han har her fått tilnavnet Didymos, som er gresk for «tvilling». Det har blitt hevdet at han hadde en tvillingbror eller –søster; i følge en kuriøs legende var han Jesu tvillingbror! Johannes forteller at Tomas sa seg villig til å dø for sin Mester. Da Jesus hadde sagt at han ville forlate disiplene, lurte Tomas på hvor han ville dra og hvordan disiplene skulle finne veien. Jesus svarte da: «Jeg er veien, sannheten og livet».

Tomas opererer ofte med tilnavnet «tvileren». Han var ikke til stede ved det første møtet mellom Jesus og disiplene etter oppstandelsen. Til de andre disiplene sa han at han ikke kunne tro at Jesus hadde stått opp fra de døde før han fikk se og kjenne på merkene etter naglene og lansestikket. Da Jesus viste seg på nytt åtte dager senere, ba han Tomas se og kjenne på sårene. Tomas falt på kne og sa: «Min Herre og min Gud» og ble med det den første apostel som anerkjente Jesu guddom.

Om lite blir fortalt om Tomas i evangeliene, er det desto mer å finne i apokryfe skrifter og legender. Det er bevart både Tomas-akter, en Tomas-apokalypse og et Tomas-evangelium. Det er likevel høyst usikkert hvor apostelen Tomas dro for å oppfylle misjonsbefalingen. En tradisjon vil ha det til at han misjonerte blant parterne (en iransk stamme). En sterk tradisjon knytter ham til India. De syriske kristne i Malabar har hevdet at Tomas forkynte evangeliet der. I de apokryfe skriftene om Tomas’ liv og virke er det en fantastisk fortelling om at Tomas fikk i oppdrag å bygge et palass for kong Gundafor. Tomas ga imidlertid midlene han hadde mottatt til de fattige. Da det ferdige palasset var usynlig for kongen, ble Tomas fengslet for å henrettes dagen etter. Om natten døde kongens bror Gad. Engler førte Gad til himmelen og viste ham et praktfullt palass som ble sagt å være bygd av de kristne for kong Gundafor. Gad ble så kalt tilbake til livet og han fortalte sin bror om hva som ventet ham i himmelen. Tomas ble da sluppet ut av fengslet og kongen og mange med ham ble omvendt til den kristne tro.

I en annen legende heter det at Tomas under en misjonsreise i India kom på kant med en konge. Kongen tvang Tomas til å gå på glødende jernplater og kastet ham deretter i en ovn uten at det tok livet av ham. Da Tomas fikk fremstillinger av solguden til å smelte som voks, ble han drept av templets yppersteprest med lanse og sverd.

Det finnes mange ulike beretninger om Tomas’ død og skjebnen til relikviene etter ham. I følge de kristne i Malabar ble han gravlagt i Mylapore ved Madras. Legemet skal så ha blitt overført til Edessa i 394, men ble deretter flyttet til Chios i Egeerhavet. Her ble relikviene stjålet i 1258 og ført til Ortona i Abruzzo, hvor de nå ligger i krypten under Tomas-basilikaen. Ifølge tradisjonen ble Tomas drept 21. desember og det ble hans festdag i Vesten. Tomasmesse ble imidlertid ikke feiret på samme dato alle steder. Ved den katolske kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag flyttet til 3. juli i tråd med feiringen til de syrisk-malabariske kristne i India.

I kunsten avbildes Tomas ofte som tvileren som må ha konkrete bevis for Kristi oppstandelse. Han kan også fremstilles som en apostel med lanse eller sverd etter måten han døde på. Det at han i noen tilfeller fremstilles med en vinkelhake, skyldes nok hans påståtte byggevirksomhet.

Hvis vi beveger oss til hjemlige trakter, sier Frostatingsloven at Tomasmesse skal feires som søndag med faste. En apostel måtte æres med helligdag og arbeidsnedleggelse. Det ser likevel ikke ut til at Tomas har satt dype spor etter seg i den norske kirken. Dagen ble feiret med den liturgiske festgraden duplex. Så vidt vites, ble ingen kirker i Norge dedisert til Tomas. Det er heller ikke bevart mange fremstillinger av ham fra katolsk tid i Norge.

Når Tomas likevel har fått en sentral plass i folkelige forestillinger i vårt land, skyldes det at hans messedag lå så nært opp til jul. Allerede i hedensk tid var ølbrygging et viktig gjøremål før jul. Overgangen til kristendom endret ikke på dette. Gulatingsloven slo fast at ølet skulle signes julenatten «til takk fra Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred».

I nyere tid har det vært en tradisjon over hele landet at juleølet skulle brygges på denne dagen som kunne kalles «Tomas brygger», «Tomas fulltønne» eller lignende. Christen Jensøn, som i 1646 publiserte en ordsamling fra Sunnfjord med tegninger av en primstav, markerte 21. desember med en øltønne. I kommentaren sier han at da «kommer Tommis med Bøtten og gifuer Malt Vatn til Juel». På noen relativt sene primstaver fra Telemark kan man se Tomas sittende på en øltønne med hatten i den ene hånden og et ølkrus i den andre. Tomasmesse er markert på praktisk talt alle norske primstaver. De vanligste symbolene er et kors, en sol eller en halvsol. Solsymbolene har nok sammenheng med at 21. desember (eller dagen etter) er vintersolverv. Årets korteste dag kalles også solsnu.

Det var ikke bare ølbryggingen som skulle være ferdig til Tomasdagen. Vedhoggeren, skomakeren og skredderen skulle også ha avsluttet sitt arbeid. Bjarkøyretten (Nidaros’ eldste bylov) slo fast at julefreden skulle lyses på tomasmessedagen og vare i tre uker.

Ellers var det sterke forestillinger om at mye kunne endre seg ved solsnu, det gjaldt f. eks. været. En tradisjon gikk ut på at slik været var denne dagen, skulle det bli hele vinteren.