I 2010 stilte Framtiden i våre hender spørsmålet: Foretrekker du økt kjøpekraft eller kortere arbeidstid? 70,7 prosent av fagorganiserte svarte kortere arbeidstid.
Det bør derfor reises krav om gradvis å innføre 6-timersdag med full lønnskompensasjon i tariffoppgjør fremover. Det krever en prioritering mellom lønnstillegg/forbruksvekst og fritid. Dette er ikke noe nytt. Senest i tariffoppgjøret i 2000 ga fagbevegelsen avkall på en del lønnstillegg mot å få den femte ferieuka. En gradvis nedkorting vil heller ikke begrense muligheten for nødvendige lønnstillegg til lavlønte. Det bør utvikles brede allianser for kravet med miljø- og kvinnebevegelsen. Trondheimskonferansen starter de strategiske drøftelser om gjennomføringen.
6-timersdag med full lønnskompensasjon er allerede innført som arbeidstidsordning ved industribedriften Tine Heimdal. Det er satset på tettere samarbeid mellom tillitsvalgte og bedriftsledelsen, på fagopplæring og større innflytelse og ansvar til ansatte på arbeidsoppgaver. Arbeidsforskningsinstituttet har evaluert erfaringene og effektene på arbeidsmiljøet, trivsel, fysisk og psykisk helse, utnyttelse av lokaler og utstyr, arbeidseffektivitet og produktivitet. Sykefraværet var i 2006, før oppstart av 6-timersdag, på 11,5 prosent. I 2013 var det 5,9 prosent. Produktiviteten har økt med 30 prosent. Resultatene viser økt livskvalitet for de ansatte, som uttalt av en av arbeiderne: «Det e meir verdifullt å ha tid einn å ha ræva full av pæng.»
I historisk perspektiv ble krav om 8-timers normalarbeidsdag vedtatt av den internasjonale arbeiderkongressen før 1. mai 1890. Revolusjonen i Russland inspirerte til aksjon for kravet 2. mai 1918. Arbeiderne skulle «ta» 8-timersdagen ved å gå fra arbeidsplassene. En sterk arbeiderbevegelse presset Venstre-regjeringa og den fagforeningsfiendtlige statsministeren Gunnar Knudsen. En permanent lov om 48 timers arbeidsuke basert på 6 arbeidsdager ble vedtatt i 1919. Historiker Edvard Bull skrev om dette: «Den sociale revolution kommer, naar arbeiderklassen er blitt den sterkeste i samfundet. (...) Det er de faktiske magtforhold som bestemmer dens komme, ikke beslutninger.»
Som følge av skjerpet internasjonal konkurranse, økt kapitalistisk rasjonalisering og krakket i 1929, vedtok LO-kongressen i 1931 å kreve 6-timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Deling av arbeid for å unngå arbeidsløshet, var i fagbevegelsen i økonomiske krisetider ledsaget av konsekvent å bekjempe overtidsarbeidet. Siden er reformer gjennomført i 1959, 1968 og 1976 med 45, 42,5 og 40 timers uke.
Kvinnebevegelsen gjenreiste 6-timers kravet i 1970-åra. LO-kongressen i 1985 vedtok dette. Bevegelsen spilte en viktig rolle for lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. 37,5 timer arbeidsuke og 7,5 timer normalarbeidsdag for dagarbeidere ble gjennomført i tariffoppgjøret i 1986. Siden vedtok LO-kongressen i 2001: «Etter at den femte ferieuke gjennomføres for alle, må det tas initiativ til nye arbeidstidsreformer. Et langsiktig mål er 6 timersdagen/30 timersuke (...) Første konkrete krav må være en ukentlig arbeidstid på 35 timer.»
Timeproduktiviteten må være 28 prosent høyere i dag med 37,5 timers uke om lik produksjon skal oppnås som i 1919 med 48 timers uke. Men korrigert for pris- og befolkningsutvikling, var bruttonasjonalproduktet (BNP) og konsum per person 8,9 og 4,9 ganger høyere i 2000 enn i 1920, jfr. tall fra nasjonalregnskapet og statistisk årbok. Til tross for arbeidstidsreduksjoner, ferieforlengelse og senket pensjonsalder. En svært liten del av produktivitetsøkningen er derfor tatt ut i redusert arbeidstid. Å gå fra 7,5 til 6 timer utgjør 20 prosent. Selv med et 20 prosent redusert BNP-nivå i 2000, var likevel Fastlands- Norges økonomiske vekst så sterk at det ville vært rom for å bytte mellom vekst og arbeidstidsreduksjon.
På visse områder vil det være nødvendig med tilpasninger til 6-timersdagen. Med 30-timersuke fordelt på fire dager vil 20 prosent av arbeidsreisene falle bort for de som har lang arbeidsreise. Det gir en stor gevinst tidsmessig og økonomisk. Mindre transport reduserer også klimagassutslippene. Og i hensiktsmessige bransjer vil 6-timers arbeidsdag enklere kunne innføre 2-skift ordninger med 12 timers driftstid og økt produktivitet.
6-timersdagen vil bety full jobb og full betaling for hundretusener av deltidsansatte kvinner. Det blir anledning til mer deltakelse i sosialt, kulturelt, politisk, og faglig- politisk liv ved at det blir mer tid til allsidig utfoldelse av evner og krefter.
Men trenger vi ikke flere arbeidshender? Kan vi jobbe mindre med det store velferdsbehovet vi har framover, med flere eldre? Gi de ca. 100000 som jobber ufrivillig deltid, den heltid de ber om. Med andre rammer og kortere arbeidstid er det sannsynlig at flere vil ønske seg heltid av de som nå synes det er for tøft. Og folk vil kunne holde lenger ut i jobben om arbeidsdagen ikke har slitt dem ut. Prognoser fra Rikstrygdeverket og Holdenutvalget (NOU 2000:21), viser at antall uførepensjonister øker fra 160000 i 1980 til 378000 i 2030. Å gradvis innføre 6-timersdagen trenger derfor ikke bety at vi samlet jobber mindre, men at arbeidet fordeles annerledes og bedre over livsløpet, at vi minsker sykefraværet, uføretrygding og tilrettelegger for at utestengte funksjonshemmede kan få bidra i arbeidslivet.