Kronikk torsdag 5. februar 2015

Lille Eyolf vender tilbake

Ibsen virvler opp mye rusk og rask i teaterstykket «Lille Eyolf». Livets store, eksistensielle spørsmål blir tydelige etter et barns dødsfall.

Saken oppdateres.

Fra fjerne tysktimer i tenårene kan nok flere enn jeg huske historien om Rottefangeren fra Hameln. Det var han som med sine fløytetoner befridde byen fra en rotteinvasjon ved å lede dyrene inn i drukningsdøden, men som ikke fikk sin avtalte lønn. Dermed vendte han tilbake, samlet byens barn om samme musikkopplevelse og overlot dem til samme tragiske skjebne.

Dette temaet dukker plutselig og overraskende opp i Henrik Ibsens drama «Lille Eyolf» (1894), som fra 7. februar igjen settes opp på Trøndelag Teater, med Kjersti Haugen som regissør. Forrige gang var i 1992.

Tidlig i stykket treffer vi på «Rottejomfruen», en besynderlig kvinnefigur som med sin munnharpe lokker med seg ikke bare firbente kryp, men også 9-åringen Eyolf, slik at han faller utfor bryggekanten og føres til havs med strømmen. Da har han selv opptrådt bare i en kort scene sammen med sin familie. Men denne samtalen, rørende ekte i sin fremstilling av barnenaturen, blir det grunnstoffet som skuespillet i stor grad dreier seg om. Dødsulykken utløser et psykologisk skred hos foreldrene, Rita og Alfred Allmers. Og rottejomfruen blir personifikasjonen av deres dårlige samvittighet.

Idet vi først møter Eyolf, er han handikappet og går med krykke. Skaden oppstod da han som spebarn falt ned fra et bord mens foreldrene var glødende opptatt av hverandre. Moren Rita er en sensuell natur, full av hengivenhet, men farlig når hun blir avvist. Mannen Alfred er med på notene bare i begynnelsen av ekteskapet; så trekker han seg tilbake til mer «åndelige» sysler: han skriver en bok som bærer tittelen «Det menneskelige ansvar»!

Det er mye rusk og rask Ibsen virvler opp – som vanlig. Verst er det jo at barnet må bøte med livet, slik det også skjer med Hedvig Ekdal i «Vildanden». Parallellen mellom de to stykkene er tydelig. Hedvigs far, Hjalmar, ligner på Alfred Allmers. Begge er frasehelter som doserer om «kall» og «livsoppgaver» mens de flykter fra det levende liv slik det utfolder seg rett for øynene på dem. Det lyder som et latterlig ekko fra Hjalmar når Alfred utbryter: «Midt i vånden så grep jeg meg i å gjette på hva vi skulle ha til middag i dag»!

Er det da mor eller far som bærer det tyngste ansvar for Eyolfs bortgang? Her er et par av synspunktene de utveksler:

Rita (klagende): Å, jeg kan ikke bære den tanke at vi ikke har ham mer.

Allmers (kaldt og bittert): Du kunne så godt unnvære ham mens du hadde ham. Hele halve dager så du ham ikke for dine øyne.

Rita: Nei, for da visste jeg jo at jeg kunne få se ham hva tid jeg bare ville.

Allmers: Ja, slik har vi gått her og sløst vekk det korte samvær med lille Eyolf.

Parets interne oppgjør fletter seg naturlig inn i Ibsens dramatikk fra 90-årene. Mesteren innser at livskvelden rykker nærmere, og i verk efter verk har han holdt «dommedag over seg selv». I 1892 skjedde det i «Bygmester Solness», hvor konflikten mellom kunstnerkall og hjemmeansvar ytrer seg i svært ømtålig samvittighet overfor hustruen Aline.

I Allmers-familien er Alfred tiltrukket av sin (antatte) halvsøster Asta, men hans ektepakt med Rita stenger enhver annen mulighet ute. Alle parter må innstille seg på å leve med det nest beste, og knapt nok det. Asta bøyer seg for presset fra en gammel kjenning som nå kurtiserer henne, og ektefolkene må bare prøve å drive samlivet videre så godt de kan. «Krykken flyter», et uttrykk som melder seg ved Eyolfs død, kan gi oss lesere og tilskuere litt ekstra å grunne over.

I sin kronglete situasjon oppdager Rita og Alfred faktisk nye muligheter for fremtiden. Uttrykket «Forvandlingens lov», som hittil har vært en av Alfreds typiske fraser, kan kanskje få en mening likevel. Sin sønn får de ikke tilbake, men det finnes vanskjøttede barn i miljøet rundt dem, en utfordring de hittil ikke har viet noen oppmerksomhet. De vil ta en flokk til seg som sine egne og gi dem en ny tilværelse. Denne holdningsendringen markeres ved at flagget blir heist fra halv til hel stang.

Men vil forsettet holde i hverdagene når flagget er tatt ned? Dramaet varsler ikke noe svar på dette, men flere fortolkere tviler. Amerikaneren H. J. Weigand går så langt som til å hevde at hele sluttscenen må være ironisk ment – et varsel om en fremtid på vrakstumpene, verre enn nåtiden. Og sant å si: efter å ha lest dramaet om igjen opplever jeg denne pessimismen mer troverdig enn for noen år siden. De voksne hovedpersonene, inneklemt på hver sitt sjelelige mørkeloft, er så skjærende ulike at det må mirakler til for å hjelpe dem ut i en felles og harmonisk tilværelse. Ja, det kan faktisk kjennes som om gamle Ekdals mørkeloft fra «Vildanden» manes frem på nytt. Der finner vi også doktor Rellings avslutningsord om livsløgnen som den redningsplanke et gjennomsnittsmenneske er avhengig av for å beholde en slags lykke i denne verden. Jeg er redd at barnekolonien kan være en slik livsløgn for Rita og Alfred.

Vel, krykken flyter. En mager trøst, men kanskje bedre enn ingen trøst? «Et helt liv på lutter vrakstumper» lyder det dystert på siste side i Alexander Kiellands mesterverk, romanen «Garman & Worse». Eyolfs foreldre står ikke alene!

Men stykkets konklusjon er heller ikke fastlåst. Som nevnt vil vi trøndere snart kunne følge lille Eyolf og hans folk på scenen. Da kan vi rydde plass i bakhodet for en annen av dikterhøvdingens kjente formuleringer: «Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare». Ord som kan være gode å ty til på vår videre vandring i egne og andres familiære grøntanlegg eller villnis.

På forsiden nå