Styggen på ryggen

OnklP fikk ingen spellemann for denne teksten, og det synes sikkert styggen på ryggen at han burde ha fått, at det ikke er bra nok, for det er styggen på ryggen sin oppgave å synes. Styggen på ryggen har taket på folk og det er styggen på ryggen sin suksess, og styggen på ryggen kan ta æren for alt. Styggen på ryggen sin oppgave er å overleve og fortelle deg at du aldri blir bra nok. Styggen på ryggen som låt har talt.

Hva er, og hvor kommer styggen på ryggen i fra? Når boret den seg fast, verre enn en flått, og hvorfor blir den sittende når jeg har bedt ham om å gå? Hvorfor er det så vanskelig å avsløre at det er styggen på ryggen som prater, når man blir oppsatt på at ingenting er bra nok?

Teksten er en beskrivelse av hvordan styggen er tanker som produseres, den indre kritikeren som durer og går, umerkelig. Tanker med skyhøye krav til oss selv og andre, som sliter folk i stykker, som gjør folk syke, stressede, utilfredse, ulykkelige, bakstreverske og misfornøyde. Hvis andre får til noe, så har de fått det lett. Vi trekker andre ned for å slippe å se på vår egen utilstrekkelighetsfølelse, som er skapt av falske forventninger.

Styggen på ryggen er der på dager hvor mutte stemninger henger over alt. Til og med når himmelen er blå, så kommer styggen i jetfly som du henger deg på, som sier: «Dette er for bra til å være sant». Kanskje finnes det dager du føler deg fin, så sitter kråken i treet og roper til deg: Hvem faen tror du at du er, uten meg? Det er styggen på ryggen det.

Vi er ikke tankene våre, de er produkter av hvordan vi har vokst opp. Styggens kritiske tanker kan vi kontrollere, hvis vi anstrenger oss. Styggen på ryggen er blitt «foret» av foreldre, lærere og andre voksenpersoner i livene våre. Vår egen skam fra våre egne mødre og fedre, med sine innelukka, ulne begrunnelser for hva som var sømmelig og hva som ikke var det, får styggen til å svulme og bli høy på seg selv. Styggen er smittsom. Styggen puler rundt, og formerer seg som tiøreshorer på kaninpiller. Styggen går i arv. Når barn utvikler en identitet, så er det i et samfunn fylt til randen av markedsføring av at «du burde være en annen enn den du er», bedre, mere, slankere, flinkere, sterkere, rikere. Styggen på ryggen kommer i mange forkledninger. Styggen er en sleip faen som klistrer og smyger seg inn i oss. Styggen er en gnien husvert. Den krever og pumper deg, fordi du veit at den veit at du veit at den har overtaket. Tjen mer, få deg en lederjobb, gjør karriere, drikk øl med de riktige, kav deg opp!

En ting har livet lært meg at styggen på ryggen blir forsterket når jeg har gitt disse folka, jamrere, klagere, de redde; autoritet. For guds skyld; ikke gi dem autoritet! Da blir de autoritære, og styggen på ryggen biter seg fast.

Det er tre år siden en venn av meg begikk selvdrap. Hun hadde i overkant mye av styggen på ryggen. Morsom, hard, tøff, høflig, sosialt dyktig, flink til å se andre. Noen ganger ble styggen så sterk at hun ikke klarte å holde det unna med trening eller rødvin. Da ba hun om hjelp. Hun gråt i dagevis. En uendelig elv som aldri ble tom. Da fikk hun bort styggen på ryggen og ble fin, som hun selvfølgelig var, uten styggen på ryggen.

Uten styggen på ryggen er vi essens, da er vi fornøyde og glade. Der det er harmoni, ingen å konkurrere med, du får være flink til det hjertet ditt begjærer, og du blir satt pris på bare fordi du er. Lite å klamre seg til, lite å være misfornøyd med. Problemet er at for mange kan dette virke kjedelig, for styggen på ryggen har lært oss å slåss.

Styggen på ryggen vil ha ting som det var. Det er derfor det er så vanskelig å lykkes med nyttårsforsetter. Og når man ikke vet dette, så føler man seg mislykket fordi man ikke får det til, men egentlig er det bare styggen på ryggen som aldri får nok. Styggen på ryggen vil ikke bli dirigert og stritter imot enhver forandring. Styggen på ryggen tåler ikke å bli parkert.

Min styggen på ryggensier at jeg er for gammel for en slik tekst, at jeg burde skamme meg som sitter sånn fast, at jeg kommer ingen vei når jeg er opptatt av «sånt», men jeg prøver å la være å høre på styggen på ryggen, for derifra kommer det så mye drit som vil begrense meg, som aldri gjør noe godt.

Jeg har lært meg noen teknikker for å avsløre og stilne styggen på ryggen og det er bedre enn alt, bedre enn å spille i Royal Albert Hall, bedre enn å lykkes med en karriere som artist. Styggen på ryggen vil jo selvsagt si at det sier jeg bare fordi jeg aldri ble noen artist med suksess, bare tapere sier sånt. Styggen på ryggen er et stakkars lite barn som trenger å bli sett og trenger ikke å få rett.

Styggen på ryggen elsker dette spillet. Har behov for heder og ære. Men det er bare tanker, det finnes ikke. Det er bare innbilning. Jeg er heldig som har oppdaget hvordan jeg kan være våken for styggen på ryggen og leve vanlig normalt. Kanskje er det ikke så farlig med meg, for jeg har skjønt at det funker sånn.

Styggen tar bort friheten til å leve og oppleve livet som bare fint. Det å bare være.

Kan jeg få råde deg til å se på denne indre kritikeren og kalle den for et redd lite barn? Kanskje kan du favne om det og si: - Stakkars lille barn! Jeg er her!