Trygdedebatten synes i økende grad å bygge på myter. Den har fått en økonomisk slagside. Trygden er en utgift, og dermed et onde.
Trygdenes hovedhensikt er imidlertid å gi de som ikke greier å arbeide en inntektserstatning slik at de kan fortsette å leve sosiale liv. Vi gir de gamle alderspensjon, de syke uførepensjon, de som ikke mestrer arbeidslivet uføretrygd og barnefamilier barnetrygd. Vi er alle forsikret, automatisk. Folketrygden er en flott ordning – ikke et problem. Myter er derimot et problem.
Myte nummer en hevder at Nav spiller en avgjørende rolle for om folk er i jobb eller på trygd i dette landet. På samme måte tror mange at legene, arbeidsgiverne og trygdemottakerne har skylden. Bakgrunnen for myten kan være problemer med å begripe forskjellen på individuell risiko og befolkningsrisiko. Nav kan bety mye for enkeltpersoner. Men Nav betyr nesten ingen ting for andelen trygdede i befolkningen. Legens, arbeidsgiverens og den sykemeldtes adferd kan også bety en forskjell i enkeltsaker. Men de store variasjonene i uføretrygding i befolkningen over tid viser at det er de store konjunkturene og hvordan disse virker på forholdene i arbeidslivet som spiller en avgjørende rolle. Det har vært store svingninger i uføretrygding over tid. Disse store bevegelsene har Nav hatt så godt som ingen innflytelse på, ikke legene, den enkelte arbeidsgiver eller enkeltindividene heller.
Myte nummer tohandler om at vi har en uforståelig høy andel på uføretrygd. Det er riktig at få land har 10–12 prosent uføretrygdede som Norge. Men de som uroer seg kan ikke ha sett på nevneren i brøken. Vi er helt i verdenstoppen på sysselsetting, spesielt blant kvinner. Da har vi selvsagt også en større befolkning som er «i risikosonen» for uføretrygd. Men vi sammenlignes altså med land der langt færre kvinner er i arbeid. I Norge har vi altså en høyere andel av befolkningen i nevneren, derfor er ikke 10–12 prosent et høyt tall, det er forståelig. Til tross for andelen uføre er vi fortsatt helt i verdenstoppen i sysselsetting.
Myte nummer tre handler om at vi nå har et skyhøyt sykefravær. Hvis vi ser på statistikken over tid har det egenmeldte sykefraværet vært ekstremt stabilt på omtrent 1 prosent av totalfraværet de siste 15 årene. Det er altså ingen ting som tyder på juks eller utglidning av det korte 3-dagers. Det er lavt og smart med tanke på spredning av virussykdommer. Det totale fraværet har også vært stabilt. Det var på 6,3 prosent i første kvartal i 2013, 6,9 prosent for ti år siden. Hvis det er høyt sykefravær på en arbeidsplass skyldes det som oftest sammensetningen av arbeidsstokken (alder og kjønn), dårlige psykososiale arbeidsforhold eller dårlig ledelse. Det er en lokal og ikke en nasjonal utfordring.
Myte nummer fire handler om at nesten alle unge voksne snart er på trygd. Det er riktig at vi har hatt en økning i uføretrygding blant unge. For unge i alderen 25–29 år har det fra 2005 til 2014 vært en økning i andelen fra 1,5 prosent til 1,8 prosent. Unge uføre fra 18–29 år utgjør 3,4 prosent av alle uføretrygdede i Norge, mens uføre i alderen 60–67 år utgjør 40 prosent. Jo eldre man blir, jo høyere er risikoen for trygd. Tallmessig utgjør unge en svært liten andel av de trygdede.
Myte nummer fem sier at arbeid er sunt for alle. For dem som plages eller blir plaget på jobb er arbeid helseskadelig.
Myte nummer seks sier at tiden man er sykemeldt er en selvstendig risikofaktor for å falle ut av arbeidslivet. Det har aldri blitt vist. Når de med lengst sykefravær oftest blir trygdet er det fordi de er sykest.
Myte nummer syvsier at antall uføretrygdede vil knekke norsk økonomi i framtiden. Det er ikke utgiftene til uføretrygd som kommer til å øke, det er alderspensjonen.
Myte nummer åtte sier at det er lett å få uføretrygd. De som hevder dette bør ta en prat med noen av oss som jobber med behandling og attføring til daglig. Jeg tror de vil skifte syn.
Myte nummer ni sier at det har vært en økning i uføretrygding over tid. I antall er det riktig, men justert for alder og kjønnssammensetningen i arbeidsstokken har det vært en svak nedgang i uføretrygding de siste tiårene.
Myte nummer ti handler om at vi på grunn av generøse trygdeytelser har flere på trygd enn land med dårlige ytelser. Det er gjort gode internasjonale studier på dette. De viser at det er land med generøse ytelser som har flest personer med helseplager i arbeid. De positive effektene av generøse ytelser på helse trumfer altså de mulig disinsentive effektene av generøse ytelser.
Det at trygdeordningene problematiseres i så stor grad bidrar til stigmatisering og beskyldninger. Underliggende holdninger antyder at Nav ikke gjør jobben, arbeidsgivere ikke tar ansvar, legene er for slappe og de som mottar ytelser for late. Det siste er det verste, og bidrar til å stigmatisere de sykeste. De som i størst grad er med på å sverte trygdeordningene er de som i minst grad kan frykte økonomiske problemer hvis ordningene strammes inn.
Et stort problem med trygdemytene er at de feilinformerer politikken. Omorganiseringen av trygdeetaten har neppe hatt noen effekt. Det ropes om at det må stilles større krav til de som mottar ytelser. Er det faglig og etisk riktig? Er det dokumentert at det virker? Høyt sykenærvær er i flere studier vist å øke risikoen for helseskader og lang tids sykefravær over tid.
Mange som har uføretrygd i Norge kunne vært i arbeid. Hovedårsaken til at de ikke er det er at arbeidslivet ikke er interessert i folk som ikke kan yte 100 prosent. De er ikke lønnsomme nok.