For 10 år siden var det for første gang aktuelt å slå NTNU sammen med andre institusjoner. Da ble resultatet negativt – nå kommer fusjonene. Men NTNU har også denne gangen gjennomført en ytterst topptung prosess.
NTNUs ledelse har greid det igjen: Uten noen nevneverdig medvirkning fra de 5000 tilsatte som forventes å stå for gjennomføringen, har styret fått seg forelagt en sak av den aller største betydning for universitetet i generasjoner framover. Forrige gang ble saken stoppet, nærmest før den ble fremmet.
La meg rekapitulere: For drøye ti år siden ønsket NTNUs ledelse å inkludere Høgskolen i Sør-Trøndelag i universitetet, enkelt og greit ved å etablere høgskolen som NTNUs åttende fakultet. Framstøtet ble en fiasko, basert på en sviktende forutsetning: Hele saken var initiert og drevet fram av en topptung ledelse, uten at noen tilsatte hadde vært spurt til råds eller gitt uttrykk for at dette var en ønsket utvikling for NTNU. Innlemmelsen av HiST i NTNU ble derfor raskt punktert i de formelle og uformelle organer universitetet fortsatt hadde. At saken var sauset sammen med ledelsens sterke ønske om å flytte campus Dragvoll til Gløshaugen/Elgeseter – konkretisert gjennom kommunens nedslitte høyblokk i Holtermannsvei – tjente til å forsterke motstanden mot fusjonsplanene. Som den interesserte leser vil huske har Campus-saken senere ridd NTNU som en mare, og mange titalls millioner er satt over styr til liten nytte.
Men saken handler ikke nå om NTNUs samlokalisering i Trondheim sentrum, i det minste ikke i første omgang. Den langt viktigere fusjonssaken er igjen på dagsordenen, og NTNU-styret har – med knappest mulig flertall – vedtatt en sammenslåing med høgskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik. Noen få av oss har helt siden forrige runde – da saken knapt nok ble diskutert – tatt til orde for at NTNU og de to høgskolene i Trøndelagsregionen, HiST og HiNT, med sin faglige komplementaritet burde utgjøre et godt grunnlag for en fusjon. NTNU har en naturlig hovedrolle som nasjonal og internasjonal spydspiss innenfor teknologi, men universitetet har også et samfunnsoppdrag overfor den regionen det er satt til å betjene. For meg har det imidlertid hele tiden vært én overordnet betingelse for at en fusjon skal kunne realiseres: At en innlemmelse av høgskoleinstitusjoner i NTNU er basert på en grundig medvirkningsprosess fra de ansattes side, og hvor et eventuelt fusjonsvedtak hviler på de ansattes uttrykte ønske. Noen slik prosess har ikke funnet sted, like lite nå som for 10 år siden. Prosessen har igjen vært ekstremt toppstyrt, hvor felles referanserammer har vært utviklet i lukkede ledermøter i trygg avstand fra NTNUs tilsatte. Først når styrevedtaket nå er et faktum, begynner en «involveringsprosess», hvor NTNUs 5000 tilsatte skal lære seg å sette pris på et vedtak som er fattet over deres hoder.
Ved HiST er stemningen blandet, og en del tilsatte uttrykker bekymring for høgskoleprofilen i et teknologitungt universitet. Men NTNU-styrets vedtak har lenge – og med god grunn – stått langt oppe på høgskoleledelsens ønskeliste. HiNT er derimot satt på gangen, gjennom en ytterst arrogant holdning fra NTNUs ledelse. En innlemmelse av HiNT i den nye strukturen ville neppe hatt annet enn helt marginale konsekvenser for NTNU, men kan på sikt bety et være eller ikke være for HiNT. Uansett fusjonsutfall: Ved å utelate en demokratisk medvirkningsprosess innad ved NTNU har universitetets ledelse skaffet seg langt større problemer enn selv den mest dynamiske rektor bør like å leve med. Styreleder Svein Richard Brandtzæg forsikrer i Adresseavisen at implementeringen av styrets vedtak er en administrativ prosess, og at NTNUs administrasjon står klar til innsats. Det er bra. Men er det like utvilsomt at de flere tusen vitenskapelig NTNU-tilsatte, som vil får hovedansvaret for innholdet i de vedtatte fusjonene, at de er like klare? Så langt har vi ingen indikasjoner på at dette er tilfellet, kort og godt fordi de tilsatte ikke er spurt. Men når nye strukturer og nytt innhold skal utvikles, nye institutter og fakulteter komme på plass, med lange og tunge tilsettingsprosesser av alt fra instituttledere til rektorat, da vil det antakelig komme en dag da savnet av involvering og støtte fra de NTNU-tilsatte vil melde seg med full tyngde. Og da er det for sent. NTNUs ledelse ser ut til å ha greid det – igjen.
PS. En liten oppmuntring blant de mørke tonene kan være at når NTNU nå etablerer nye campuser i Ålesund og på Gjøvik, så bør det også gå an å leve med Dragvoll som universitetscampus. Veien opp Moholtlia fra Gløshaugen bør nå være mindre uoverstigelig enn tidligere. Dermed kan det fortsatt være et håp for et av Europas mest framtidsrettede campusprosjekter.
svein.lorentzen@plu.ntnu.no