Enda en gang minnes vi en dag vi nordmenn aldri blir ferdig med, i år 75-årsdagen for det tyske angrepet på Norge.

9. april og annen verdenskrig ble en skjelsettende begivenhet som satte dype spor, skriver kronikkforfatteren. Her kransnedleggelse ved Nidarosdomen til minne om invasjonen. Foto: mikaela berg

Dagen har blitt en del av et norsk kollektivt minne. Som minnedag overgås 9. april kanskje bare av 17. mai? Historiene om det tyske angrepet på Norge er fortalt gang på gang. Det finnes mange fortellinger om dagen. En er historikernes, og så er det de mange fortellinger vi har hørt, formet hos noen få og stadig færre gjennom personlige minner, beretninger i massemedia, i lokalhistoriske framstillinger, og ikke minst i skolen. Nye generasjoner danner seg nye bilder.

Interessen for annen verdenskrig synes aldri å ta slutt, også blant unge mennesker ifølge mange utsagn. Det kommer stadig nye avhandlinger og bøker også fra historikere. De kan kanskje bidra til å modifisere noen av mytene? La meg ta for meg tre av dem.

Myter om 1940. En myte som ble utnyttet av nazistisk propaganda, er påstanden om at det skjedde et kappløp mellom britene og franskmennene på den ene siden og tyskerne på den andre om å trekke Norge inn i krigen. Vestmaktene ønsket å få kontroll med transporten av svensk jernmalm langs norskekysten. Høsten 1939 planla de med den russisk-finske vinterkrigen som påskudd å gå gjennom Norge for å få kontroll over den svenske jernproduksjon i Kiruna. Men planen forutsatte norsk og svensk tillatelse til gjennommarsj, og de fikk nei. Tyskernes planer gikk ut på full erobring av Norge og utviklet seg gradvis gjennom press fra marinen om baser, den såkalte Altmarkaffæren, Quislings henvendelse og forræderi, og til syvende og sist var de forankret i Hitlers vilje.

En annen myte at vårt forsvar, preget av nedrustning, dårlig trente og utrustede soldater ble slått av krigerfarne elitesoldater. Det siste er i alle fall ikke riktig. 9.april 1940 maktet tyskerne i de første dagene å få på land og sette inn bare deler av de seks divisjonene som var øremerket for oppgaven. Men dette var alle såkalte reservedivisjoner av vernepliktige, som riktignok var bedre utrustet og trent enn nordmennene. Men ingen av dem var eliteavdelinger eller hadde kamperfaring. 2. bergdivisjon hadde vært med i Polenfelttoget, men hadde knapt nok vært i kamp.

Den tredje myten går igjen særlig i lokalhistorisk litteratur, og dukker opp igjen for eksempel i såkalte dokumentarskildringer i fjernsynet. Det er påstanden om store tyske tap under ulike trefninger. Sannheten er heller den motsatte. Tyskerne var også på dette området uhyre profesjonelle, og tapene ble omhyggelig registrert gjennom de såkalte fektningsrapportene. Noen av disse er bevart, og de forteller at tyskerne som angripere mange ganger hadde mindre tap enn nordmennene.

Jeg ser det ikke som min oppgave å forringe den norske innsatsen i 1940. På den ene siden overga hele avdelinger seg uten noen skikkelig kamp, og på den annen side er det lysende eksempler på heroisk motstand som oberst Eriksen på Oscarsborg, Hegra, Vinjesvingen og andre, og ikke minst 6. divisjons innsats i Nord-Norge under ledelse av trønderen, general Carl Gustav Fleischer.

Høydepunktet var kanskje småbrukerne og fiskerne i 2. bataljon av Infanteriregiment nr. 15 som under major Hyldmo stormet Taraldsvikfjellet under gjenerobringen av Narvik. Det er skildret av to svenske militærhistorikere. Michal Tamelander og Niklas Zetterlund, som i boka «Den nionde april. Nazitysklands invasjon av Norge 1940» ( Utgitt i Sverige i 2000, norsk utgave fra 2008), etter min mening gir den den mest balanserte og nøkterne vurdering av nordmennenes innsats den 9.april og under felttoget i 1940.

Aldri mer 9. april! Etter krigen fant det i første omgang sted et oppgjør om ansvaret for norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Mange krevde riksrett for de ansvarlige. Lengst gikk kanskje Oliver H. Langeland i boka «Dømmer ikke», først utgitt i 1948, senest gjentatt i det siste bidraget fra høsten 2014, i boka «9. april» av Åge Sivertsen. Undersøkelseskommisjonen og Stortinget kom imidlertid til et annet resultat.

Men i lys av norsk forsvars - og sikkerhetsdebatt kom slagordet «Aldri mer 9.april!» til å leve i opinionen. Slagordet ble brukt i den folkelige debatt om opprustingen under den kalde krigen da Norge gikk inn i NATO og bygget opp et relativt sterkt forsvar. Etter den internasjonale avspenning etter 1990 som førte til en omlegging og reduksjon av forsvaret, ble det mer stille. I dag er vi inne i en ny sikkerhetspolitisk situasjon som følge av den russiske styrkeoppbygging. Blant noen militære eksperter og politikere er det reist krav om en oppgradering av forsvaret. Men jeg har ennå ikke hørt slagordet Aldri mer 9.april.

I dag er nok den internasjonale situasjon mer kompleks og sammensatt enn i 1940? De fleste krigførende hadde større tap og ble gjenstand for mer omfattende ødeleggelser enn Norge. Men 9. april og annen verdenskrig ble en skjelsettende begivenhet som satte dype spor. Vi måtte erkjenne at nordmenn ikke lenger levde i en slags uskyldighetssituasjon i en utkant, men at vi på godt og ondt var en del av en større verden.