Selvmord er et sammensatt, alvorlig og stigmatisert tema. Derfor er åpenhet viktig, men også utfordrende.

På dagsorden: Åpenhet er viktig, men også utfordrende når selvmord som tema skal tas opp, mener forfatterne av dagens kronikk. Foto: Frank May /, NTB Scanpix

Våren 2014 ble selvmordstematikken mye omtalt i media, både av Adressa og Aftenposten. 5. juli 2014 skrev lederen i Adressa «Vi tror at våre artikler har ført til større åpenhet og mer kunnskap om et vanskelig tema». Vi tror også Adressa var med på å skape åpenhet, men i kjølevannet av artikkelserien savner vi oppfølging og at selvmord fremdeles settes på dagsorden. Åpenhet om selvmord må favne bredere.

I 2013 tok 569 mennesker i Norge sitt eget liv. For hvert selvmord regner man 8-10 etterlatte som er sterkt berørt. Til sammenligning mistet 184 personer livet i trafikken. Poenget med å sammenligne tallene er å vise hvor stor forekomsten av selvmord er, og at selvmord derfor ses på som et folkehelseproblem. Mange er nok ikke klar over omfanget og ringvirkningene et selvmord skaper. Gjennom tiden har selvmord hatt ulik betydning i samfunnet, det har vært kriminalisert og sett på som synd. I Norge er heldigvis den tiden forbi.

Nå skal vi derimot prestere og være vellykket på alle livets områder. Da er det nærliggende å tenke at det er vanskelig å sette ord på og søke hjelp for selvmordstanker, og at det er vanskelig å snakke om hva som har skjedd i etterkant av et selvmord. Samfunnet er med og preger holdningene våre, og hvordan media omtaler selvmord er med og preger oppfatningene våre. Som medmennesker har vi et felles ansvar for å skape et samfunn som legger til rette for åpenhet også om de sidene av livet som er vonde og vanskelige. Lederartikkelen fra 5. juli 2014 avsluttes med disse ordene: «Vi har alle et ansvar for å være der for medmennesker som trenger hjelp». Det er vi hjertens enig i.

Åpenhet er et nøkkelord hvis vi vil være med og skape et samfunn hvor vi i enda større grad tar vare på hverandre. Gjennom åpenhet brytes tabuer og stigma. Responsen Lene Marlin fikk etter at hun fortalte om eget selvmordsforsøk er et eksempel på dette. Ønsket og håpet er at flere skal våge å sette ord på egne tanker og følelser knyttet til selvmord, og at det igjen skal føre til at færre tar sitt eget liv. Adressas artikkelserie handlet i all hovedsak om selvmord i psykisk helsevern. I en kronikk i Adressa 25. august 2014, problematiserte Hjelmeland, Hagen og Knizek dette, blant annet fordi de fleste selvmord skjer blant de som ikke har vært i kontakt med helsevesenet.

Etter artikkelserien i fjor vår inviterte Trondhjems journalistforening til debattmøte om tema «Hvordan selvmord omtales i media. Burde pressen gjøre noe annerledes?». Et viktig debattmøte, og flott at media selv ønsker innspill i forhold til hvordan selvmord bør belyses og omtales. Dilemmaet er at vi ønsker åpenhet samtidig som det er utfordrende å omtale selvmord i media. For mange førstesider, store og dramatiske overskrifter, og detaljerte beskrivelser omkring selvmord er uheldig fordi det kan føre med seg en smitteeffekt. Fram til 2006 het det i Vær-Varsom-plakaten at «selvmord og selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Fra 1.1.2006 ble det endret til: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller lignende som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger».

Flere av oss som var til stede på debattmøtet opplevde at de to journalistene som sto bak Adressas artikkelserie var oppriktig interesserte i tematikken, og at de gjennom sin innflytelse i media ville være med å gjøre en forskjell. I kjølevannet av debattmøtet håpte vi Adressa ville fortsette å sette søkelys på selvmord. Bortsett fra noen artikler om manglende hjelp i psykiatrien, har det så langt vært relativt stille.

Én plass må man selvsagt begynne når vanskelige tema skal omtales, og selv om vi er glad for Adressas åpenhet i vår, etterlyser vi en åpenhet som i større grad viser nyansene og bredden i et sammensatt problem. Det vil si at det ikke bare kan være åpenhet rundt visse tema, ofte av mer dramatisk karakter. Selv om Adressa også inkluderte historier om håp da de hadde sin artikkelserie i fjor vår, har vi et ønske om at de skal følge opp med å belyse tematikken fra andre innfallsvinkler og med et perspektiv på det å være menneske. Med tanke på lederartikkelen som vi henviste til innledningsvis, vil noe annet være selvmotsigende. Dette er selvsagt ikke medias ansvar alene, men media har stor påvirkningskraft og er med og setter aktuelle tema på dagsorden.

Både RVTS Midt (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) og Leve (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) er interessert i et godt samarbeid med media. Enda større fokus på historier som formidler håp og at selvmord kan forebygges er essensielt, samtidig som at det trengs en opplysning i befolkningen om at selvmord handler om mer enn psykiske lidelser. Arbeidet Leve gjør, har også behov for å få oppmerksomhet og å bli synliggjort. Gjennom å belyse selvmordstematikken på en måte som favner nyansene og bredden, både med tanke på hvem som tar sitt eget liv, hva som ligger bak et selvmord og hvordan man kan få hjelp, legger vi til rette for enda større åpenhet. På den måten kan vi sammen nå flere, være med og skape et samfunn hvor vi er der for medmennesker som trenger hjelp og bidra til å forebygge selvmord.