Adresseavisens kronikk onsdag 21.mai 2008

Tidlig trygg i Trondheim - trygge foreldre?

I de siste årene har testing av barn fått en ny giv i Norge. Både i skole, barnehage og i helsesammenheng blir barn testet for å se om de er «gode nok».

Saken oppdateres.

Et eksempel er PISA testen i skolen som måler femtenåringens «læringsutbytte». Innenfor mental helse har Trondheim kommune i samarbeid med Psykologisk institutt, NTNU, startet en befolkningsundersøkelse kalt «Tidlig trygg i Trondheim» som omhandler 4-åringers utvikling og psykiske helse.

 
Alle barn bosatt i Trondheim som fyller fire år i perioden januar 2007 til desember 2008 blir sammen med foreldrene invitert til å delta i prosjektet, når de møter til fireårs undersøkelsen hos helsesøster. Dette dreier seg om ca 4000 barn. Foreldrene som deltar, blir bedt om å fylle ut et spørreskjema om barnets styrker og svakheter. Avhengig av hvordan barnet skårer på skjemaet vil ca. 1000 barn bli trukket ut til å være med på videre undersøkelser. En av foreldrene og barnet møter deretter sammen på Psykologisk institutt, NTNU, for undersøkelser av barnets utvikling og sosiale og følelsesmessige fungering. Foreldre til fireåringer som får en høy poengsum på skjema hos helsesøster, ca. 300 barn, vil enten bli tilbudt å delta i «Foreldreveilednings-programmet»for barn «i risikosonen» for psykososiale vansker eller et alternativt tilbud fra Trondheim kommune, BUP eller Psykologisk poliklinikk på NTNU. To år senere, ved skolestart, i 2009 og 2010 vil de 1000 familiene gå gjennom noen av undersøkelsene en gang til, for å se hvordan det går med barnet.

 

Min familie har takket ja til å være med i undersøkelsen ut fra nysgjerrighet og et oppriktig ønske om å bidra til forskning, men jeg ser nå at det er grunn til å være skeptisk til undersøkelsen «Tidlig trygg i Trondheim» og måten den blir gjennomført på. Vi blir ukentlig bombardert med nyhetsreportasjer som forteller oss om hvordan «gode foreldre» skal være. Vi trenger ikke ytterlige bidrag til å underbygge følelsen av usikkerhet og følelse av manglende kompetanse.

Ifølge undersøkelsen har vi svart feil på fem spørsmål på spørreskjemaet som vi fikk utlevert på helsestasjonen, og som vi brukte fem - ti minutter på å besvare: «Har barnet raserianfall og er i dårlig humør?» Her svarte vi at vårt barn kan være det, noe som var feil svar. Så den riktige fireåring vil aldri ha raserianfall eller være i dårlig humør. Finnes de? «Leker barnet alene, er hun ensom?» Ja, vårt barn leker alene noen ganger, selv om hun har lett for å få venner og er utpreget sosial. Feil svar. «Har barnet mange bekymringer?» Ja, det tror vi hun har noen ganger. Feil svar. Vår fireåring er opptatt av å få være med i leken blant sine venner i barnehagen, hun er opptatt av riktig farge på klærne og på spørsmål om liv og død. Dette er igjen feil. «Er barnet ofte i bevegelse og er hun stadig urolig?» Ja, det er hun. Vår fireåring fyker rundt og utforsker kroppen sin og omgivelsene rundt henne. Feil svar. «Kan barnet lett bli avledet?» Ja, det kan hun. Feil svar. Men vår fireåring kan også sitte dypt konsentrert når noe fanger hennes interesse.

 

Ifølge dette spørreskjemaet befinner min datter seg i «risikosonen». Ut fra våre svar kun på det første spørreskjemaet har jeg og min kone blitt anbefalt foreldreveiledning der foreldre møtes i grupper til råd og opplæring om håndtering av barnet, ifølge invitasjonen fra NTNU og Trondheim kommune. Dette på tross av at vi fikk positive tilbakemeldinger etter en hel dag ved Pykologisk institutt hvor vi deltok i observasjoner av lekesekvenser, svarte på flere spørreskjema om barnets fungering, temperament, følelsesmessige utvikling, familieforhold, osv. Jeg stiller spørsmål til hvilket syn på barnet som ligger til grunn for en slik undersøkelse og hvilket syn på foreldrerollen de ansvarlige for denne undersøkelsen har?

 
Mener de ansvarlige for foreldrekurset at foreldre trenger råd og opplæring om håndtering av sine barn? Hvem er det som skal sitte på definisjonsmakten i forhold til rett og galt når det kommer til spørsmålet om barns danning? I denne undersøkelsen ligger det tydeligvis noen normative oppfatninger av «det typiske barnet» og hvordan vi kan løse det som er problematisk. Her finnes det altså en mal for hvordan barn pr definisjon er, en universell sannhet. Våre livsverdener som mennesker er imidlertid komplekse og mangfoldige.

Vi fikk 12 poeng i spørreundersøkelsen og alle med over ni poeng får tilbud om kurs.

 
Vi fikk ingen annen forklaring enn at vi hadde for mange poeng og at vi ble anbefalt å delta. Vi måtte selv ringe og høre om hvorfor vi fikk for høy poengsum. Hvor mange foreldre ringer selv for å undersøke dette, og hvor mange vet egentlig hvorfor de blir innkalt til foreldreveiledningskurset? Hva gjør en slik undersøkelse med foreldrenes syn på seg selv? Det kan virke som om enkelte fagmiljøer i utgangspunktet ser på foreldre som utilstrekkelige, hjelpeløse og med manglende kompetanse.

Med bakgrunn i denne nasjonale og internasjonale iveren etter å teste, må vi som jobber med barn, foreldre og forskning vurdere om det er mulig å lage en test som tar hensyn til barnets komplekse identiteter, og hva svarene fra slike tester kan brukes til. Undersøkelser som «Tidlig trygg i Trondheim» bidrar etter min mening til å sementere en konstruksjon av og forestilling om barn som objekter for den voksnes oppdragelses- og sosialiseringsspørsmål. I forståelsen av barn må vi åpne opp for flere perspektiver som kan inkludere deres komplekse livsverdener, uten alltid å si at det ene er riktig og det andre galt.


Det er alltid mye å reflektere over som foreldre og foreldrerollen innebærer å stadig være i utvikling, men som Sonja Kibsgaard skriver i barn@foreldre må foreldre av og til si til seg selv at de er gode nok, og at de må være villige til å se seg selv som unike dersom de skal være i stand til å se det beste i barna sine. Til foreldre med fireåringer: Tenk dere godt om før dere eventuelt gir dere i kast med «Tidlig trygg i Trondheim» sitt spørreskjema hos helsesøster.


knk@dmmh.no

 
På forsiden nå