Adresseavisens kronikk lørdag 7.juni 2008

Uvanlige kjønnsuttrykk har mange sider

Det kan synes som vår kultur kommer til kort når det gjelder kjønn og kjønnsforståelse. Dette kommer til uttrykk når blant annet media og akademikere forsøker å sette begreper til menneskers følelsesliv.

Saken oppdateres.

Som spesialist i sexologisk rådgivning følger jeg med på hva som blir skrevet i Adresseavisens nettsteder og spalter om sex og samliv. I denne sammenhengen bruker avisen Eva Henriette Mohn (bildet) som faglig ekspertise. Generelt vil jeg si at når synsing og til dels personlige erfaringer gjenspeiles i det som forfektes som «sannheter», står man i fare for å overse individuelle forskjeller og nyanser, og ikke minst etiske, faglige og vitenskaplige vurderinger. Spesielt kommer den faglige lettvekten til syne når kontroversielle tema behandles, som i Ukeadressa 3. mai, der temaet var «menn som går i kjole».



Transpersoner utgjør en marginalisert og stigmatisert gruppe i vår kultur. Dette er mennesker som i stor grad er preget av skam og skyld i forhold til sin annerledeshet. Det siste de trenger er at dette opprettholdes, blant annet av uttalelser i media. Språk har stor makt, og når det brukes begreper som «queen of the night», «drag», «menn i dameklær», «selvopptatt» og «hobby» for å forklare hva en transe er, så vil jeg tillate meg å si at Mohn er på faglig gyngende grunn. Hennes holdninger gjenspeiles også i måten hun omtaler disse menneskene på, blant annet i sine beskrivelser om hvordan de kler seg. Leseren vil lett sitte igjen med et inntrykk av at dette representerer virkeligheten, og selv om Mohn henspeiler på betydningen av åpenhet og respekt, så forfekter hun på mange måter det motsatte.

Noen transer vil muligens kjenne seg igjen i Mohns beskrivelser, men studier av blant annet queer teori viser at fenomenet transkjønn har mange sider og mange uttrykk, og kan vanskelig generaliseres. Fra denne side er det nylig foretatt en empirisk studie av transkjønnete. Transkjønnete representerer bare en del av det man med en sekkebetegnelse kaller for transpersoner. Bare innen denne gruppen er det et hav av mangfold og ulikheter, både når det gjelder identitet, selvforståelse og tilhørighet.



Partnere og familie blir konfrontert med flere utfordringer når en av ens nærmeste fremstår med et utradisjonelt kjønnsuttrykk, og vil ha behov for både støtte og kunnskap. Moren som skriver til Mohn og ber om råd og støtte i forhold til sine bekymringer, blir møtt med en moralpreken om at både hun og resten av familien har håndtert dette på en dårlig måte. Følelser som skyld og skam vil gjerne oppstå også hos nære familiemedlemmer. Når man i tillegg får høre at man har opptrådt «feil», vil gjerne slike følelser forsterkes. Mohn svarer riktignok at det ikke er noen som har «skyld» i dette, men hvordan kan hun forvente at andre skal ha en raus og akseptabel holdning når hun selv presenterer et parodiert, snevert og stereotypt bilde?

Det er vanskelig å forholde seg til ukjente og fremmede fenomener. Vår kulturs heteronormative tenkning gir lite rom for annerledeshet, både når det gjelder seksuell orientering og kjønnsuttrykk. Mens andre kulturer, for eksempel enkelte steder i Asia, ser på transpersoner som et positivt og fargerikt innslag i samfunnet, har den vestlige kulturen basert seg på en medisinsk forklaring med utgangspunkt i diagnostisering og patologisering. Dette fører naturlig nok til ytterligere stigmatisering av en allerede sårbar gruppe.



Mohn er ikke alene om sine holdninger og sitt syn på transpersoner. En kvinne-til-mann transkjønnet oppsøkte for en tid tilbake en av Trondheims mest profilerte gynekologer for å få undersøkt sine kvinnelige kjønnsorganer som han fremdeles har i behold. Han ble blankt avvist, og nektet undersøkelse. En mann-til-kvinne transkjønnet søkte deltidsjobb som bussjåfør i Team Trafikk. Til tross for mangel på sjåfører og at kvalifikasjonene til kvinnen var i orden, så fikk hun ikke jobb. Disse eksemplene kan vanskelig ses på annet enn diskriminering.

Transpersoner er der hvor homofile og lesbiske var for flere tiår tilbake. Fra tid til annen dukker det opp reportasjer om noen som «har skiftet kjønn» eller er «født med feil kjønn», men generelt er det liten åpenhet. Medias fokus kan være både på godt og vondt; på den ene siden blir det satt fokus på en gruppe mennesker som har lav status og prioritering i det medisinske fagfeltet. Dette kan ha en positiv effekt dersom det blant fagfolk vekkes en interesse som fører til forskning og faglig utvikling På den andre siden kan en feilaktig eller forvrengt fremstilling medføre ytterligere stigmatisering. Ikke sjelden hører man betegnelsen «skrulle» eller «raring» om den som våger å fremstå med et annet kjønnsuttrykk enn det tradisjonelle.



Man er vant til å tenke dikotomier når det gjelder kjønn; enten kvinne eller mann, med klart definerte roller for det ene eller det andre. At noen skiller seg ut fra dette entydige kjønnsbegrepet forstyrrer oss, både visuelt, mentalt og kognitivt. Dette kan være årsaker til at man søker å finne såkalt «allmengyldige» forklaringer på ukjente eller uvante fenomener. Imidlertid er det ikke alltid at den det gjelder kjenner seg igjen i forklaringene. Faktorer som identitet og tilhørighet er viktig i ethvert menneskes liv. Få har vel kjent så mye på dette som transkjønnete og andre transpersoner.



Det kan synes som vår kultur kommer til kort når det gjelder kjønn og kjønnsforståelse. Dette kommer til uttrykk når blant annet media og akademikere forsøker å sette begreper til menneskers følelsesliv. Derfor er det mange transpersoner som ikke kjenner seg igjen når de blir beskrevet som å være «menn i dameklær», «født i feil kropp», «født med feil kjønn»eller «tilhøre det motsatte kjønn».



vigdism@broadpark.no


 
På forsiden nå