Kraftindustriens interesser står ikke bare mot Norges ansvar for den atlantiske laksen, men også mot lokale naturinteresser og turisme.
Norsk institutt for naturforskning (Nina) tar i Adresseavisen 24. mars til orde for at havbruksnæringa på linje med vannkraftindustrien burde søke et sterkere samarbeid med forskningsmiljøene for å løse miljøproblemene.
La oss se på hva kraftindustrien har gjort, og i tillegg spekulere litt i hvorfor de har etablert Cedren, som er deres samarbeidsplattform med blant annet Nina. Cedren er et tverrfaglig forskningssenter for miljødesign av fornybar energi. Cedren skal i henhold til Ninas hjemmesider arbeide i skjæringspunktet mellom miljø, teknologi og samfunn, innen vannkraft, vindkraft, utbygging av kraftledninger og energi- og miljøpolitikk.
EUs vanndirektiv skal nå implementeres, og dette direktivet stiller helt andre og strengere krav til ivaretakelsen av villaksens interesser i regulerte elver. Samtidig legges det kraftkabler mellom Norge og England og mellom Norge og kontinentet. Tanken er at vi skal kunne fungere som leverandør av kraft i det europeiske markedet når vindmøller og solceller ikke klarer det. Kraftverkene skal altså skrus på om natta eller ved vindstille, og av på dagen eller når det er tilstrekkelig vind.
Det er lett å forstå at en slik jojo-kjøring av elvene vil bli vesentlig mer krevende for laksen, og at disse endringene vil utfordre intensjonen i EUs nye vanndirektiv i mye større grad enn i dag. Kraftindustrien dreper tross alt bare med dagens kjøreregime årlig 1 million smolt (NOU 1999). Da er elver der laksebestanden er tapt grunnet vassdragsreguleringer ikke medregnet, ei heller følgeeffekter som blant annet økt predasjon ved redusert vannstand.
Her står altså kraftindustrien interesser, ikke bare mot Norges ansvar i henhold til Rio-konvensjonen for den atlantiske laksen, men også mot de lokale naturinteressene og den lokale turismen mer enn noen gang før. Vi så det tydelig i 2013, da ESA varslet et søksmål mot Norge for ikke å følge opp EUs vanndirektiv, blant annet grunnet manglende beskyttelse av det biologiske mangfoldet i regulerte elver.
Hva har så kraftindustrien gjort med disse nye kravene i vanndirektivet, når selv dagens konsesjonskrav og kjøreregimer medfører søksmål? Nøkkelen ligger hos Nina og Miljødirektoratet. Nina er ikke en statlig institusjon som mange tror, men er en uavhengig stiftelse som må dekke inn en stor del av sine inntekter fra private. Nina mottar i dag nesten 11 millioner kroner årlig for å samarbeide med kraftindustrien gjennom selskapet Cedren. Hva er det så kraftindustrien får igjen for disse pengene?
I Cedren finnes det et prosjekt som heter EnviDORR. Hovedformålet med dette prosjektet er å bedre laksens vilkår i elvefasen, på tross av jojo-kjøring og mangel på vann flere ganger i døgnet.
Ikke bare er vedkommende som leder EnviDORR ansatt i Nina, han leder også Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), som er oppnevnt av Miljødirektoratet. VRL er blant annet ansvarlig for å utarbeide en oversikt over hva som til enhver tid truer villaksen.
I prinsippet er altså Nina av Miljødirektoratet gitt svært mye makt når det gjelder hvordan kraftbransjens påvirkninger på villaksen skal presenteres for opinion og politikere. Denne makten ses tydelig ved at Nina har sekretariatsfunksjonen og totalt fem av tolv medlemmer i VRL. Flertall i VRL får kraftindustrien eller Cedren ved at de på prosjektbasis har ansatt ett av medlemmene som ikke har tilknytning til Nina.
Ved å unnlate å fokusere på kraftindustriens påvirkninger på villaksen, vil de unngå et søksmål, samtidig som de både vil spare og tjene mer penger. Som om dette ikke er nok, vil kraftindustrien med dette samrøret også kunne klare kravene som EUs vanndirektiv stiller, selv når de skal jojo-kjøre elvene i fremtiden. Det VRL så langt har gjort med dette er å vurdere kraftindustriens påvirkninger på villaksen som «stabiliserte», dette på tross av at det finnes svært mange eksempler bare fra de siste årene på at svikt i utstyr og rutiner har medført stans i vanntilførselen og dermed ødeleggelser av den biologiske produktiviteten i lakseførende vassdrag.
Forhåpentligvis er det ingen grunn til å anklage noen for å ri to hester, men bare at dette samrøret gir muligheten til å foreta slike grep, burde få alle alarmklokker til å ringe, spesielt hos Miljødirektoratet som iscenesetter det hele.
Havbruksnæringa skal nå ta stilling til om vi også skal etablere vårt eget Cedren i samarbeid med Nina. Spørsmålet er om det heller ville gagne villaksen å utvikle relasjonene med lokale sportsfiskerorganisasjoner og elveeiere i den hensikt å styrke deres arbeid? Dette arbeidet vil ha en kostnad langt overskridende de 11 millioner kronene som et samarbeid med Nina kanskje ville kostet, men tross alt vet vi med dette at vi vil stå på en solid moralsk og etisk plattform.
En annen tanke som ligger i hodet vårt er at VRL, Nina og Miljødirektoratet i media har utropt havbruksnæringa som synderen, og at dette kanskje er gjort fordi de ønsker at kraftindustrien skal få jobbe med sitt i det stille? Råkjøret mot Havbruksnæringa startet nemlig i 2009, det samme året som Cedren ble etablert.