Det dreier seg om hvordan vi som verdenssamfunn kan redusere klimagassutslippet fra bruk av fossile brensler, når Trondheim 16.-18. juni huser den store og verdensledende internasjonale konferansen (TCCS-8) om karbonfangst- og lagring (CCS).
Men hva vet du egentlig om CCS?
Vi står overfor en trussel om menneskeskapte klimaendringer forårsaket av menneskelig utslipp av drivhusgasser, og spesielt karbondioksid (CO2). Vitenskapen har ikke 100 prosent sikre bevis for at vi opplever en menneskeskapt forandring i klimaet. Likevel er det en veldig klar utvikling i de fem rapportene fra FNs klimapanel de siste 14 årene, og det er at det fra en rapport til den neste er redusert usikkerhet om at klimaendringene er menneskeskapte. Den femte tilstandsrapporten bruker begrepet «ekstremt sannsynlig» for at vi mennesker er i ferd med å endre klimaet.
Her er sju ting du bør vite om karbonfangst- og lagring (CCS):
CCS er ett av en rekke nødvendige tiltak: Det internasjonale energibyrået (IEA) anbefaler følgende tiltak som alle bør gjøres parallelt, basert på kostnadseffektivitet:
Høyere effektivitet i sluttbrukerleddet (bygninger, transport, industriprosesser)
Høyere virkningsgrad i kraftverk
Fornybar energi (vannkraft, vind, bio)
Erstatte bruk av kull med biomasse og naturgass
Kjernekraft
CO2-fangst og lagring (CCS – Carbon Capture and Storage)
Utfordringen med å få til en betydelig reduksjon av drivhusgassutslippene er så stor – det handler for CCS om ca. 3-5 gigatonn CO2 per år (3000-5000 millioner tonn) – at vi ikke kan tillate oss å velge mellom disse tiltakene. I det store bildet er vi nødt til å benytte oss av alle tiltakene for å få til en tilstrekkelig innvirkning på forventede klimaendringer.
CCS er en teknologi som handler om å separere CO2 fra forskjellige gassblandinger, slik som røykgassen fra et kraftverk, hindre CO2 i å komme ut i atmosfæren, og i stedet få til en permanent lagring av CO2 dypt nede i bakken. Fangst av CO2 og lagring av CO2 vil typisk skje på forskjellige steder. Dette betyr at fanget CO2 behøver å bli transportert til lagringsstedet.
Nå handler det om skalering: Teknologien og kunnskapen om CO2-fangst, transport av CO2 og lagring av CO2 er kjent. Vi har den nødvendige kunnskapen og erfaringen. Vi vet hvordan vi skal gjøre dette. Forskjellen mellom det vi har gjort så langt og det som kreves i fremtida, er at vi vil bli nødt til å gjøre det i store anlegg som kraftverk og i et stort antall anlegg (>1000 anlegg).
Vi har i dag to store CO2-lagringsprosjekter gående i Norge: Sleipner-prosjektet som startet i 1996, og Snøhvit-prosjektet som startet i 2007. I begge disse prosjektene blir omtrent 1 million tonn CO2 lagret årlig i såkalte akviferer, som er porøs sandstein med vannfylte porer. Erfaringen fra disse to prosjektene er veldig gode – karbondioksidet forblir i bakken!
Vi har utviklet CO2 Teknologisenter Mongstad, som er verdens største forsøkssenter for CCS-teknologi. Utstyrsleverandører benytter Mongstad-anlegget for å teste sin teknologi i rimelig stor skala, og muliggjør at teknologien blir klar for å tas i bruk i stor-skala anlegg.
I 1991 innførte Norge en CO2-skatt som nå dekker ca. 60 prosent av det totale utslipp av CO2 i Norge. CO2-skattens størrelse varierer mellom sektorer. Olje- og gassindustrien er den mest beskattede sektoren. Sleipner-prosjektet var et resultat av innføringen av CO2-skatt. CCS er helt avhengig av økonomiske og juridiske rammebetingelser, slik som CO2-skatt, CO2-kvoter, utslippsbegrensninger for gitte anlegg, kjøpsavtaler for CO2, kjøpsavtaler for elektrisitet fra kraftverk med CCS.
CCS dreier seg om mer enn å bygge noen enkeltstående industrianlegg, det er også:
Store investeringer på flere milliarder kroner per anlegg for kanskje mer enn 100 anlegg på verdensbasis
Store mengder av CO2 må håndteres, det må transporteres og lagres i bakken
Ansvarsavklaring –lokale og globale effekter av mulige lekkasjer av lagret CO2
Fangst og lagring av CO2 kan komme til å skje i to forskjellige land, og dette er krevende juridisk med hensyn til ansvar for evt. lekkasjer på lang sikt.
Forskerne vet altså svært mye om CCS. Dagens forskning handler i stor grad om følgende:
Redusere kostnader gjennom bedre metoder og teknologier
Finne potensial, fallgruver og begrensninger for ulike teknologier
Avklare hvilke anlegg CCS bør benyttes ved. Er det gasskraftverk, kullkraftverk, industrianlegg?
Finne egnede steder å lagre CO2
Skaffe mer kunnskap om hva som skjer med CO2 som er lagret i bakken over lang tid.