Adresseavisens kronikk lørdag 19.juli 2008

Byen søker vannet - møter veggen

Ettertiden vil vanskelig kunne forstå den byformingen som nå planlegges i Trondheim.

Saken oppdateres.

Jeg føler vemod og uro over det jeg den senere tiden har sett av forslag og planer for byens utvikling og den form byen søkes gitt. Særlig kunne dette oppleves av Adresseavisens illustrasjon den 15. april, som viste de planene som hittil foreligger for bebyggelsen utenfor Midtbyen ut mot fjorden. Det er dette som vil avslutte bydannelsen ut mot sjøsiden for kystbyen Trondheim, og som vil være det første som møter dem som kommer til byen sjøveien.

Illustrasjonen viser en rekke med nye bygninger som en vegg ut mot fjorden, med byggehøyder som er ukjent i i byens sentrale deler, og som er helt uventet på dette området. Det er det mest følsomme og eksponerte i hele det åpne landskapet som markerer Nidelvas utløp i fjorden. Det var dette som gav grunnlaget for bydannelsen og den formen som byen fikk på slettene innenfor strandbakken ut mot fjorden, og skjermet av den naturlige vollgraven som ble dannet av det buktende elveløpet innenfor. Det var det vide åpne landskapet som begrunnet og forklarte den byen som gjennom historien grodde frem her.



En levende by er aldri statisk, og nye tider, nye behov, ny teknologi, nye ferdselsmåter og ny økonomi vil føre til en strøm av endringer som påvirker bybildet. Slik har også Trondheim levd med og i tiden, noe som vi ble sterkt bevisstgjort om ved det storslagne byplanjubileet som byplansjef Børre Skaslien initierte ved Cicignonjubileet i 1981, og ikke minst ved byens 1000-årsjubileum i 1997. Men dette har også gitt Trondheim en karakter og en identitet som bare denne byen har , og ført til at Trondhjemmerne føler en egen stolthet over sin by. Dette kommer ikke minst til syne ved den sorg som det gies uttrykk for dersom en bygning eller et byparti går til grunne, og den debatt som hver gang reises om hva som skal komme i stedet. Jeg minnes en ordfører som gråtende var vitne til at tre av byens eldste brygger samtidig brant ved Bakke bro høsten 1983, og husker mennesker som gråt da de så at brann slukte et helt kvartal på Nordre gate for noen år siden.



Store og høye bygninger som det har vært naturlig behov for, har i stor grad vært bygd ut mot sidene i bybassenget, hvor de danner høydeformidling mellom åsene rundt og det lavere bygulvet. Eksempler på dette er punkthusene i Skjæringen, boligbyggene i Ilsvika og til en viss grad boligene som kom i stedet for bebyggelsen etter skipsverftet TMV. Det sentrale bypartiet Midtbyen har vært underlagt restriksjoner på byggehøyden grunnet hensynet til den gamle trehusbebyggelsen som det fortsatt er en del igjen av, og de krav dette gir om tilpassing, selv om dette regelmessig har vært angrepet.

For en tid tilbake ble slagordet «byen søker vannet» lansert. Svært mange oppfattet dette som om det skulle arbeides for å holde oppe de få gjenværende åpningene bebyggelsen ennå hadde mot fjorden, og at det som skulle eller kunne bygges mot byens vannside skulle skje med varsomhet og gi befolkningen mulighet for å komme fra Midtbyen til vann langs kaier og båter.



Dette slagordet gjelder tydeligvis ikke lenger, når en finner å kunne presentere den monsterutbyggingen som nå blir forberedt som byens fjordside. Hva slags opplevelser venter mennesker som møter en rekke av 7-9 etasjes byggverk når de tror å nærme seg fjorden? Og hva slags bymiljø kan utvikle seg langs bygningskomplekser som ikke sammenhengende kan finnes noe annet sted? Det er helt uventet at nettopp i dette området av byen finnes naturlig å bygge Nordens største, lengste og høyeste hotellbygning. Som fundament for «Rockheim», byens nye rockmuseum, skal nyttes Felleskjøpets gamle mellager, som har vært vurdert som verneverdig, Hva er igjen av denne verdien når det bygges på i høyden med flere utkragede containerlignende etasjer, som skal vise levende kunst (?) utvendig. Det fortoner seg som et arkitektonisk monstrum, subtil arkitektikk tenkt ut av en liten indre krets.Vedtaket om å plassere rocksenteret her var for mange forbausende, i forhold til alternativet ved Dora på Nyhavna, et område som i høy grad har behov for øket status.

Ettertiden vil vanskelig kunne forstå den byformingen som nå planlegges i Trondheim. Det gjelder for dem som har Trondheim som hjemsted, eller de mange som gjennom studier, messer og kongresser etc. har fått et forhold til byen. Byen er et også et kjent reiselivsmål, som vil lide under de inngrep med nybygg som dem som er tenkt. Vi vil alle bli kompromittert dersom vi aksepterer dette inngrepet, som selv sentrale politikere har stilt seg spørrende til.



Det er behov for en debatt før det er for sent, - kanskje det er det allerede. Debatten om hjertepromenaden gjelder bare en liten gangsti langs Nidelva, et tiltak med små og reversible konsekvenser, i forhold til det som er i ferd med å komme i synsfeltet mot Trondheimsfjorden. Det har slike dimensjoner at det er helt uopprettelig. For vanlige mennesker kan planprosessene og det politiske spillet synes vanskelig og ugjennomtrengelig, men det må ikke medføre passivitet.

Målestokk og byggehøyder kan allerede oppleves ved den tårnliknende konstuksjonen som allerede er oppført mot vest utenfor jernbaneområdet. Senere bygninger vil bli høyere, og få selv Pirbadet til å virke lavt.







gunsan2@online.no



BYUTVIKLING

Hans Kristiansen formulerte problemstillingen i sitt dagens dikt 7. mai på denne måten:

En gangsti langs elven



som stadig flere



tar avstand fra



fordi de har sluttet



å promenere



- den mener kommunen



at folk skal ha.



Et allemannsgode

som ingen vil miste

som fedrene hadde

i tusen år

det åpne blikket

mot fjorden der ute

med båt som kommer

og båt som går

det får vi ikke.

På forsiden nå