Adresseavisens kronikk tirsdag 22.juli 2008

Skepsis er roten til all vitenskap

Vi har fått en global konsensus om mulige miljø-endringer og dens årsaker som er så samstemt at skepsisen, grunnlaget for enhver fremgang i vitenskap, blir mistenkeliggjort.

Saken oppdateres.

Bare for få år tilbake oppdaget forskere at vi holdt på å utvikle et digert hull i ozon-laget rundt kloden. Synderen var gasser som ble frigjort ved bruk av spraybokser, og til kjøling i fryse- og kjøleskap. Drivgassene inneholdt den gangen hydrokarboner med klor og fluor, med forkortelsen KFK-stoffer. En større internasjonal kampanje ble satt i gang, gassene ble fjernet, og ozon-hullet begynte å trekke seg tilbake! En suksess-historie i klodens naturvern. Slik alle historier om vern mot utslipp og forsøpling av miljøet i de siste 50 år er store suksesser. Sur nedbør, for eksempel: «Vi snakker hovedsakelig om tilførsel av to stoffer, svoveldioksid (SO{-2}) og nitrogenoksider (NOx).» (Fra organet Sur nedbør). Effektive tiltak ble satt i gang, og «Siden 1980 er nedfallet av svovel over//Norge, redusert med nærmere 70 prosent.» (Sst).



I dag er det CO{-2} som gjelder. Og da er debatten plutselig ikke lenger så samstemt. Vi mener å oppleve en global oppvarming, som medfører så alvorlige konsekvenser at FN oppnevner et International Panel on Climate Change (IPCC), som sterkt antyder at denne oppvarmingen er menneskeskapt: «Det er sannsynlig at det har vært en signifikant menneskeskapt oppvarming i løpet av de siste 50 år//over hvert kontinent (Min overs.)» Siden data fra Antarktis manglet, deltar Norsk Polarinstitutt på en ekspedisjon dit, nettopp for å undersøke om isen vokser eller minsker: «I dag er det faktisk slik at forskerne ikke vet om innlandsisen i Antarktis bygger opp masse (og dermed senker havnivået) eller om massen avtar (havnivået øker).» (Direktør i Norsk Polarinstitutt Jan-Gunnar Winther i mail til meg fra iskanten 14.11.07).



Dagens debatt om CO{-2} -utslipp skiller seg imidlertid fra de tidligere miljø-debatter: Man er uenige om premissene, om denne eventuelle oppvarmingen er menneskeskapt. Lederen for IPCC, økonomen Rajendra Pachauri, stempler skeptikeren Bjørn Lomborg som en Hitler på en nettside, når Lomborg foreslår å flytte en inuit-befolkning: «What is the difference between Lomborg{rsquo}s view of humanity and Hitler{rsquo}s?» Mange mener at debatten er blitt så angstbitersk fordi man opplever at fora som for eksempel IPCC i større grad hevder et politisk synspunkt enn et uangripelig vitenskapelig standpunkt.

Derfor kan det være nyttig å lære seg litt om vekten av atomer. Det må man nemlig kunne i tider hvor vi overfalles av tonnevis med CO{-2} , som har den egenskap at den veier tre ganger mer enn den mengde kull/olje/ved som gikk med i forbrenningen: «Det betyr at CO{-2} veier 3,67 ganger så mye som rent karbon.», påstår SFT, her gjengitt i VG. Dette er en hårreisende feilslutning, og jeg forundres over at SFT virkelig påstår noe slikt. Man kan putte epler og appelsiner på samme vekten, men ikke epler og atomer. CO{-2} er et molekyl som består av ett karbon-atom og to oksygen-atomer, som inngår i en forbindelse etter en oksidasjon, det vil si en forbrenning. Da brenner vi opp for eksempel ett kilo kull, men de atomene som frigis og forbindes, oppgis selvsagt ikke i kilo, men med sin atomvekt. Dette er en relativ vekt, som ikke fritt kan omgjøres til kilo.



Her må vi presentere den russiske forskeren Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev (1834-1907), som oppdaget sammenhengen mellom grunnstoffers atomvekt og deres kjemiske egenskaper. Dette ble beskrevet i grunnstoffenes periodiske system i 1869 på et tidspunkt da hverken elektroner eller atomkjerner var kjent: «Mendelejev og hans samtidige kunne ikke si hvor mye et gitt atom veide i pund eller gram, men//de kunne fortelle deg hvor tungt det var i forhold til andre atomer. Ett oksygen-atom veier like mye som seksten hydrogen-atomer; helium fire og så videre. Slik ble Mendelejev istand til å arrangere elementene i en orden fra lettest til tyngst (Min overs.)».

Forvirret? Da må vi bare innføre masse. Vi er blitt enige om at vi kan dele all materie opp i molekyler, atomer og partikler. Disse eksisterer i et gitt forhold til hverandre, og slik vi er vant til fra den fysiske verden, gir vi dem en «vekt» slik at vi lettere kan holde dem adskilt. Denne «vekten» gir oss «masse», som veier noe, men «Forskere vet ikke egentlig HVORFOR ting veier noe i det hele tatt.» (Min overs.)



Det fins to typer partikler, de som bygger opp materie og de som overfører energi, som magnetisme og gravitasjon. Man mener det finnes en partikkel som er ansvarlig for at ting har masse, jfr Schrödingers katt i tv 5. juni. Selv om denne partikkelen aldri har blitt observert, har den fått navnet Higgs partikkel. Tenk hvor artig det hadde vært om vi hadde lært oss å kontrollere den partikkelen som kontrollerer vekt! I dagens miljø er det bedre å vite hvem i media som kontrollerer artiklene om dagens miljø. Vi har nemlig fått en global konsensus om mulige miljø-endringer og dens årsaker som er så samstemt at skepsisen, grunnlaget for enhver fremgang i vitenskap, blir mistenkeliggjort.



Og der er jeg tilbake til utgangspunktet: Plutselig er det ikke så liketil lengre, som den gang da vi avdekket KFK-gasser og avbøtet den skade de forvoldte. I dag er miljøvern kommersialisert, klima er blitt et honnørord som må anvendes om du skal sikre forskningsmidler. Miljøvernforeninger overgår hverandre i jakten på gode prosjekter, som NEI til vannkraft i U-land, mediene skaper en støy som dekker for formidling av saklig kunnskap, og når publikum til slutt går lei, orker vi ikke delta i det nødvendige arbeidet med å få kontroll med klimaendringer. Og når barnebarna mine spør om det er på grunn av forurensningen vi solgte bilen, svarer jeg som sant er at langt ifra: Det er fordi bilkjøring er livsfarlig. Og trafikken er menneskeskapt.



gjengset@online.no



I

 
På forsiden nå