Kronikk lørdag 11. juli 2015

Feministenes egoisme

Afrikanske kvinner beveger seg grasiøst der de går med hele seg og kjøkkenet på hodet, de beveger seg nydelig vakkert med en letthet og stolthet jeg aldri har følt eller får føle, antagelig.

Saken oppdateres.

De er rakrygget og smilende til forbipasserende, de går fra A til Å, for å finne vann. Norske kvinner haster avgårde, i rask takt, med en bekymret mine, med avstivede hofter, utålmodig, ventende på ungen som vil plukke en løvetann, mens hun undrer på: «hvorfor slipper ikke de to siste kiloene taket, sitter som støpt på en travel kropp og de «viktige» gjøremålene er blitt til uhåndterlige baller som skriker etter å bli gjort».

Tristheten og misnøyen er pakket inn i masken som skjuler det nærliggende sammenbruddet. Hun smiler ikke til forbipasserende, der hun jager seg selv fra A til Å. Var det ikke afrikanske kvinner vi syntes synd på?

Når feministenes døtre lager barn, kan de stolt si at det var med et tilfeldig ligg, en sæddonor, eller en mann de konstant er misfornøyd med, kanskje en mann de trodde de kunne forme slik de ville, blir offentlig gal, fordi mannen ikke gjør det en mann må, i deres øyne, alt de har kjempet for at mannen må forstå at de har kjempet for, slik at kvinner kan være likestilte menn som kjører på og ikke bryr seg om å bare være. Evig ung, multiorgasmer, muskulær kropp, kondis til Birken, ambisiøs, konkurranseminded, tilgjengelig, kynisk, manipulerende og maktorientert, og som min svoger sa da han kastet 70 av 130 søknader i søppelkurven for firmaet sitt: «folk uten flaks trengs ikke her».

Når en kvinne vil realisere seg selv, kort tid etter fødsel, blir hun heiet frem av sine likekvinner: «Kom igjen!». Selv om alle vet at barnas viktigste år for å bygge opp selvfølelsen er de første, og at mor er det viktigste i verden. De har selv hatt en fraværende mor, de vet dette, men kjører på. Når jobben krever 200 reisedøgn i året, så er det OK, for det har menn alltid gjort og derfor så skal vi og. Men de kan kanskje like greit bare dra, for beinharde feminister er ikke å spøke med. De ler nesten ikke av noe.

Feministene oppsøker ikke hjelp når de sliter, de klarer selv. Når barn er satt til verden burde samlivskurs og personlig utvikling vært obligatorisk. Men dagens feminister sørger for å finne seg en ny far til sine små. Det har ikke engang vært innblandet en felles psykolog.

Hvem tror vi at vi er, hvem er vi blitt og hvor skal vi gå? Jeg trodde, i min naivitet, at når kvinner fikk makt skulle vi bruke våre feminine list, vår mykhet, vår klokskap til å skape en bedre verden, vi skulle løfte våre menn til å føle seg bedre med seg selv, vi skulle ha forutsetninger til at det ble en bedre verden, fordi vi har noe å tilføre.

Vi lytter ikke til vår egen indre puls fordi den ytre takten dunker hardt og fort. Rytmen er borte, jaget av frykt, lurt inn i det vi en gang kjempet i mot. Nesten alle revolusjoner har endt med at de som gjør opprør blir assimilert i samfunnet de gjør opprør mot. Kvinner som skal ta seg utdannelse og gjøre karriere er akkurat like egoistiske som karrierebeviste mannfolk var før i tiden.

Bottom line: kvinner tilfører ikke samfunnet noe nytt, bare mer av det kvinner gjorde opprør mot. Ingen ny dimensjon, tvert i mot, bare se på nåværende statsminister. Vil ikke ha kvinner fra Syria hit, sender heller penger dit, «not in my backyard», som Ole Paus sier ironisk: «Folk må få være som de er, bare de ikke er det her».

Afrikanske kvinner lytter til den indre puls og synger når de lager mat, rytmen hjelper dem i et monotont arbeid og gjør det «vanlige» utholdende og bra. Norske kvinner vil ha mer. En to, en to, en støvel og en sko, taktfast, veldig viktig å få til noe mer. Mikrobølgeovnen varmer hurtigmat uten kjærlighet, vi blir mette, i en fei. De gjør det hele minst like bra som karrierebevisste mannfolk gjorde før i tiden. Var det ikke de afrikanske kvinnene vi syntes synd på?

Gjør det du må, bare ikke klag! Ikke rop på 8. mars. Bare la det være. Det begynner å bli pinlig det hele. Ikke kall det en kvinnesak, for det skulle være noe i tillegg, skulle løfte, gjøre samfunnet bedre, ikke mer av det som var. Bidra og romme med vår kunnskap, rikdom og innsikt. Løfte en global verdi. Gjøre mennesker opplyste så vi forstår at livet skal nytes, ikke bare å kave oss forbi oss selv og andre på en karrieresti.

Før var feministene sinte på menn som tjente bra. Nå er de stille fordi noen av dem selv tjener bedre. Forsyn dere av hver en krone, men finnes det en liten feminist-gnist i deg, så tar du av overskuddet og gir til formål som tjener verden. Hvis ikke du orker usikkerheten og timene du må jobbe for høy lønn i privat sektor, kan du ta fra den gode pensjonen offentlig sektor har å by på. Kjøp deg en spatime, så du kan få det litt bedre, så du kan forstå litt mer av dette.

Jeg trodde, helt naiv, at når kvinner kom til makten skulle vi bruke vår kløkt til å skape en annen verden, der folk kommuniserer bedre, der frihet og fred for alle var et mål. Alle kvinner i hele verden fikk utdanning, barn fikk det bedre, vi følte oss uendelig verdifulle i oss selv.

Men i stedet fikk jeg se at feministenes almannakker fyltes opp. De vil ikke være medmennesker, medsøstre, venninner eller mødre, men egoistiske ledere for å være ledere.

På forsiden nå