Kronikk 30. juli 2015

Pilegrimsvandring til Olavskirken i Chester

Uansett hvordan vi snur og vender på NTNU, Brattøra, nyutsprugne IT-selskaper og nedbemannede kongresshoteller, vil nok Trondheim, der vi befinner oss både utenfor allfarvei og EU, alltid oppfattes som en slags utpost av verden utenfor. En liten olavskirke i Chester vitner imidlertid om at slik har det ikke alltid vært.

Saken oppdateres.

Etter at bondehæren i 1030 spente ben for Olav Haraldsson og hans planer, skjedde det noe merkelig. Om det var forårsaket av guddommelig nåde eller ditto forretningsstrategi skal vi ikke komme inn på her. Sikkert er det imidlertid at sjelden har god hårvekst og sterke negler hatt så stor markedsføringsverdi.

Da kisten i 1031 ble åpnet og undrene åpenbart, kom helgenen frem. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, at Olav både i viking og kristning hadde hatt et relativt pragmatisk forhold til andre menneskers liv, eiendom og velbefinnende, skulle han bli Helgenen over alle helgener.

Olavskulten spredte i løpet av middelalderen seg som ild i tørt gress langt utover landets beitemarker. At det i Norge er registrert 64 olavskirker, på Island 72 og i alle våre naboland flere titalls , kommer kanskje ikke som noen overraskelse. Men at det bare på de britiske øyer har vært så mange som 57, har antagelig gått flere enn undertegnede hus forbi.

Overalt ble kirker dedikert til den hellige Olav, fra Novgorod i øst til Istanbul i sør. Ja, til og med i Betlehem er Olav representert, med en avbildning fra 1200-tallet på en søyle i Fødselskirken. I 500 år valfartet pilegrimer til det som skulle bli Nord-Europas største pilegrimsmål i middelalderen. Hit kom de fra fjern og nær, for å søke bot for sine synder, be og tilbe. Reformasjonen i 1537 satte en brå og effektiv stopper for denne kjetterske reisevirksomheten. Men Nidarosdomen ble stående, som et massivt symbol og en påminnelse om det som var Middelalderens tro og tradisjon.

Og helgenen er kanskje død, but he won’t lie down.

I Trondheim har den myteomspunne olavshistorien alltid vært holdt i hevd, men fikk en slags renessanse med olavsdagene som startet for mer enn 50 år siden. Merkingen av pilegrimsleden som ble påbegynt i 1994 (foreløpig 5000 kilometer gjennom Norge, Danmark og Sverige), samt etableringen av Nidaros Pilegrimsgård og Nasjonalt pilegrimsenter, ga olavs- tradisjonen ytterligere vind i seilene. Hvert år kommer et stadig økende antall pilegrimer til byen, både under de mangfoldige olavsfestdagene og ellers.

Også andre steder finnes stadig levende olavstradisjoner. På Færøyene, som har vært sterkt påvirket av norrøne forhold siden norske vikinger gjorde landnåm der for rundt 1200 år siden, er olsok selveste nasjonaldagen. Rundt den 29. juli kan man derfor oppleve en høyst oppegående olavsvake med en góður blanding av kultur og halgidagur flere dager (og netter) til ende.

I England, nærmere bestemt i det historisk mangfoldige Chester, på grensen mot det nordøstlige Wales og et godt vikingsteinkast fra Isle of Man og Irland, ligger St. Olave’s Church. Hit går det på Olsokdagen den 29. juli et lite tog av relativt «nyfrelste» pilegrimer. Kirken, som ligger innenfor Chesters både fysisk og historisk sett ruvende romerske bymur, ble bygget på 1100-tallet, ikke lenge etter Kristkirken i Nidaros, i et hjørne av byen som på den tiden var overveiende befolket av skandinaviske handelsfolk. Bygningen, i sin nåværende varmrøde sandsteinsform er liten, men gjør likevel inntrykk der den ligger høyt hevet over dagens gatenivå, på hjørnet av Lower Bridge - og St. Olave Street. Den sto lenge i fare for å bli glemt og dermed miste sin betydning som tidsvitne og som forbindelsesledd mellom mennesker på hver sin side av Nordsjøen.

I dette området, på en halvøy mellom Chester og Liverpool, har nemlig vikingene, etter at de på 900-tallet ble kastet ut av Irland på grunn av tvilsom oppførsel, etterlatt seg en betydelig andel arveanlegg, arkeologi og stedsnavn. På vandringen passerer man blant annet det lokale Thingvoll, og landsbyen Thursteston har navn etter en karakteristisk klippestein som etter nordisk folketro ble kastet dit av selveste tordenguden.

I snart ti år har pilegrimstoget vandret med kurs for Olavskirken i Chester, gjennom et mildt og vakkert landskap hvor norrøn og angelsaksisk kultur og genetikk i sin tid delvis fusjonerte. Initiativtakerne til og deltakerne på den rundt 20 kilometer lange marsjen, som går under navnet St. Olave’s Viking Heritage and Pilgrim Walk, har sett verdien i å bevare både den materielle og immaterielle kulturen knyttet til området og den over 800 år gamle kirken.

Pressen har fattet interesse for saken, og også BBC har ved et par anledninger hatt reportasje fra vandringene. Neste skritt er å få satt opp et informasjonsskilt på bygningen, slik at ingen skal være i tvil om dens historie. Det overordnede målet er å ta vare på bygningsmasse og bruk på en måte som i størst mulig grad ivaretar og videreformidler arven fra fortiden.

For den er ikke likegyldig. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av økende velstand og galopperende vitenskapelige fremskritt, vokser det frem en søken etter noe mer. Et behov for å vite hvor vi kommer fra, og hvor vi er på vei. Et pusterom til å finne en måte å leve på som forløser oss fra en materiell og teknologisk tsunami som truer med å kvele oss med alle sine muligheter og krav.

Flere og flere ser at en pilegrimsvei kan være en god begynnelse. Om den går til Nidaros, Santiago de Compostela, Jerusalem eller Mekka. Eller et lite, unnselig kirkebygg på grensen mellom England og Wales.

På forsiden nå