Kronikk lørdag 25. juli 2015

Lik meg, se meg, bry deg

Er det ikke det vi driver med når vi poster noe på Facebook, vi spør oss selv: «Lurer på hvor mange «likes» dette gir?»

Sårbarhet: De aller fleste av oss har et sår vi bærer på som gjør oss små når vi står overfor folk som ikke ser oss eller bryr seg om oss, skriver kronikkforfatteren. 

Saken oppdateres.

Ikke noe galt i det. Å ytre seg er en fin ting, og at andre liker det gir en fellesskapsfølelse. Når du har brukket et bein, så legger du ut et bilde fra sykehuset og får hilsninger og ønske om god bedring. En god trøst. Men …

Jeg holdt et foredrag om selvfølelse til en mediaklasse, og jentene kunne fortelle meg at du var ingenting verd om du ikke hadde over 200 likes på profilbilde ditt. Helst skulle noen ha skrevet kommentaren «sykt pen» i tillegg. Enn de som ikke har det da? Hvor er mødrene til denne gjengen? Jo, de etterstrever gjerne det samme på sine profilbilder, selfies med trutmunn i en alder av 45, det er liksom en boost for selvtilliten deres, men for døtrene gjør det noe med selvfølelsen. Det kan vel ikke være så vanskelig å skjønne sammenhengen.

Det finnes noen av oss som er i overkant sårbare og ser etter de «likesene» som ikke er der. Vi legger merke til fraværet av ellers aktive likere, de er overalt, bare ikke der du er. Da hjelper det ikke så mye med de som liker, selv om de kan være mange. Et sterkt ønske om at de som ikke ser, skal begynne å se og like og da, simsalabim, skal livet bli bedre. Med «liker» fra den og den kan man plutselig bli litt mer høy på seg selv. Det blir et must å få «likes» av de riktige, en med pondus, en som er sosialt flink som bestemmer i sine kretser, som drar med seg 100 rævadiltere, de som ikke tør å like uten at «sjefen» har likt før dem. Uansett hvor skrullete det høres ut, det fungerer mye sånn, dessverre.

Jeg kaller det å be om noe der det er stengt. Det man ikke kan få, blir det man må ha. Selv om disse folka aldri vil bety noe i den store sammenhengen, så virker det livsviktig akkurat nå. Min mann, som er av en enklere karakter enn meg, mener at når en person som sjelden trykker liker, gjør det, så teller det mer. Jeg synes jo dette bare vitner om at de som er sikre på seg selv, er usikre likevel. For i det store og det hele bør ikke liker bety noe som helst.

Du kan forestille deg en stengt bensinstasjon, du står utenfor og roper: «Jeg vil ha noe her». Så svarer de på innsiden: «Men her er det stengt». Hvorpå du sier: «Ja, men jeg vil likevel ha det dere har». Du vet at der får du ikke noe, men du gir deg ikke. Selv om det er åpent over gaten, så kjenner du suget etter å få noe der, det er som en magnet. Og vi bruker mye av døgnet på «å deale» med denne frykten og lengselen etter å bli kvitt frykten, foran pc'en. Å stå i giv akt ved de stengte stasjoner er blitt en livsoppgave for mange, for de tror at de åpner en vakker dag, men jeg kan fortelle deg rolig: Det skjer ikke.

Det gamle håpet om å bli likt, sett, elsket og holdt om, er projisert over i likerklikk på facebook. Prøver å fylle opp hullet i historien, og det kjennes i fortidskroppen som tviholder på retten til å stå der det er stengt. Selv om det er vondt å stå med lua i hånden, så er det greit fordi det er velkjent, det er noe man alltid har gjort og kan.

De aller fleste av oss har et sår vi bærer på som gjør oss små når vi står overfor «dem». Og «de» kan være alt fra mor og far til portvinsklubber, til folk som aldri har sagt noe pent til deg, til læreren, bransjefolk, til damen på butikken. Sannsynligvis er de så avstengt at de ikke ser sin egen betydning, og det er utrolig irriterende. Jeg vet at disse får mer oppmerksomhet enn de som faktisk gir av seg selv.

Den mest heavye stengte stasjonen noen gang, var da jeg våknet på dørmatten til et av mine utallige barndomshjem, ikke fordi jeg hadde glemt nøkkelen, men fordi jeg simpelthen ikke fikk slippe inn. Det gjorde noe med meg. Jeg kan ikke si at jeg aldri skal stå ved den stengte stasjonen igjen, fordi jeg seinest for en tid tilbake stod og tigget. Jeg har ikke favnet om tiggeren inni meg, det skadete og sultne barnet i meg som noen ganger slår seg vrangt, som våkner og vil bli likt. Det er nedverdigende og sårt, men man må tilgi seg selv hver gang. For det er bare et gammelt spor.

Det sårete ego prøver å fylle hullet i essensen, med å tigge til seg «likes» eller kjærlighet, mens jobben er å se seg selv. Oksygenmasken på deg selv først, som de sier i alle fly.

De som er innehaverne av de stengte stasjoner, liker ikke seg selv særlig godt, de heller, de er usikre, og de er de tause. De er egentlig bare avstengt. Og som Bob Dylan så vakkert har sagt det: «They say ev’rything can be replaced Yet ev’ry distance is not near So I remember ev’ry face Of ev’ry man who put me here I see my light come shining»

Og du vil skinne, du også, når du får tak i deg selv og ditt eget senter. Da vil du ikke være avhengig av et eneste like, for noe inni deg liker deg uansett. Og noen fjes vil vi etterhvert huske bedre enn andre, for det er noen som støtter deg på din vei. Det er de som trykker liker, inni deg.

Det er mye hjerter og kos på Facebook og mange gode meningsytringer som ikke tar plass i andre medier, ære være.

For min del ble det vanskelig å følge opp bursdager og eventer som jeg trykket «attending» på. Jeg førte også et slags ubevisst regnskap: «Jeg trykker liker til deg og du trykker liker til meg, så er vi grei, med hverandre». Det var ikke meningen at det skulle bli sånn, men noe inni meg ble jaget av spillet, og dermed tilbrakte jeg mer tid på Facebook enn det som var nødvendig og nyttig for meg. Det er jo et sosialt greit sted å henge, når vi likevel ikke går noe mye ut i verden og ikke lenger er villig til å bruke en liten femtilapp på musikk vi ikke vet hva er. Men bare sånn for å ha sagt det: Du trenger ikke å like det jeg har skrevet her.

På forsiden nå