Mye positivt har skjedd i Trondheim de siste ti årene. Det er likevel vanskelig å fri seg fra inntrykket av at Trondheim har lagt bak seg det «tapte tiår» i byutvikling.
Adresseavisen har gjennom sin reportasjeserie «Oppdraget» satt søkelyset på en fragmentert utvikling av det urbane sentrum. Utviklingen er mer preget av eiendomsaktørenes valg av tilgjengelige tomter enn helhetlig kommunal planlegging. Dette i motsetning til andre byer som Stockholm, Oslo og Drammen som har tatt på alvor sin primæroppgave med å iverksette en overordnet byplanlegging. Dette har gitt grunnlag for attraktive urbane bysentra.
Det er et paradoks at en politisk ledelse i Trondheim, som ideologisk skulle forfekte behovet for sterk offentlig styring og kontroll, har gjort det motsatte på det området hvor alle i prinsippet er enige om at kommunen skal ha en sterk overordnet styring som planmyndighet. Mens private sykehjem er blitt kastet på dør fordi flertallet ikke vil la private bedrifter konkurrere om å stelle syke og gamle i Trondheim, har private aktører fått styre byutviklingen praktisk talt uten et fast, overordnet kommunalt grep.
Dette skyldes ikke at de private utbyggerne har ønsket det slik. De har gjort sitt beste, og har ikke hatt særlig valg i en situasjon hvor kommunen har utvist passivitet. Nedre Elvehavn blir av de fleste nå fremhevet som det mest positive eksempelet på vellykket byutvikling i Trondheim sentrum de siste 20 årene. Det er et tankekors at dette var en utvikling som faktisk var basert på en helhetlig plan, vedtatt av Trondheim bystyre i 1986 – for 30 år siden!
Trondheim har en politisk ledelse som synes å ha vært mer opptatt av helt andre ting enn byutvikling, og som ikke har vært i stand til å ha to tanker i hodet på samme tid. Det er vanskelig å finne noen annen forklaring på passiviteten i forhold til utviklingen av Midtbyen. Enda alvorligere er det at denne passiviteten eller mangel på samlete plangrep har forhindret eller bremset opp en fremtidsrettet utvikling og ekspansjon av de sentrale bydelene som omgir Midtbyen.
Det gjelder i første rekke de attraktive områdene langs fjorden og elveløpene. For en fjordby som Trondheim har dette lenge vært de mest opplagte områdene for videreutvikling av en pulserende by. Boligbygging, næring, rekreasjon og kultur må forenes i å skape et attraktivt urbant bysentrum – ikke bydeler som slukker lysene når normalarbeidsdagen tar slutt.
Tiden er nå inne til at Trondheim kommune tar de nødvendige grepene – vi bør ikke lenger akseptere å bli hengende etter konkurrerende byer som Oslo i utvikling. For Trondheims ledelse burde dette være svært enkelt, fordi de fleste tomteområdene dette gjelder eies av Trondheim Havn, hvor Trondheim kommune er majoritetseier. De andre kommunale eierne i havneselskapet har neppe innvendinger mot at tomteverdier i Trondheim frigjøres ved en bymessig omforming som også kommer dem til gode.
I en kronikk i Adresseavisen 7. juli med tittel «Slå ring om Midtbyen» treffer fire innsiktsfulle fagfolk – tre antikvarer og en arkitekt – spikeren på hodet. De viser her til en rekke sentrumsnære områder som for lengst er moden for byutvikling, og hvor de omtaler det ene av disse områdene slik: «La Nyhavna bli høy og tett og røff – preget av uttrykket fra havna og okkupasjonstiden, med kulturminnene fra krigen som selvsagte og kraftfulle innslag.» Dessverre har det tatt lenger tid å diskutere og utrede Nyhavna enn det har tatt å utvikle hele fjordbyen Oslo. Kommunens arbeid med en kommunedelplan for bydelen har blitt forsinket og utsatt gang på gang.
Det er nå åtte år siden arkitekt Ole Wiig lanserte dette som en av Europas mest attraktive bydeler - flere ganger så stor som Aker Brygge. Ole Wiig har indikert at dette kan bli en sentrumsbydel med 10000 – 15000 innbyggere. Da er det viktig at det blir en komplett bydel også med et stort mangfold av boliger, tilpasset folk i ulik livssituasjon, også barnefamilier. Det er stort potensial for byutvikling også i andre deler av havnearealene, f.eks. Vestre Kanalhavn, samt Brattøra som i dag åpenbart ikke er noen komplett bydel.
Riktignok er det ønskelig og mulig med en betydelig fortetting med flere boliger også i Midtbyen, noe byens politiske ledelse etter 12 år nå også synes åpen for. Likevel er det begrenset hvor langt en slik fortetting kan skje uten å gå på bekostning av «gamlebyens» attraktive historiske og antikvariske særtrekk. Heldigvis har Trondheim store sentrumsområder langs sjøkanten som ligger åpen for en sentrumsutvikling, og som kan komplettere Trondheim som del av et attraktivt, urbant sentrum.
Først og fremst vil en slik utvikling gjøre Trondheim til en enda mer attraktiv by å bo og arbeide i – og for etablering av bedrifter. Det vil revitalisere Midtbyen mer enn noe annet tiltak vil makte. Det vil gi et miljøregnskap som savner sidestykke, og som vil overgå alle andre deler av den miljøpakken som kommunens ledelse er stolt av. Med titusenvis av nye innbyggere i gangavstand vil Midtbyen bli det naturlige sentrum også for de nye bydelene, og behovet for bil eller buss blir mye mindre. For handel og aktivitet i Midtbyen vil det ha mye større betydning enn stadig flere parkeringsplasser, skjønt det også trengs. Det kan ikke være tvil om at det trengs en ny giv for en mer fremtidsrettet byutvikling i Trondheim. Og det haster.