Adresseavisens kronikk fredag 5.september 2008

Utfordringer i barnevernet

Barnevernets oppgaver er avhengig av tillit, samarbeid og ressurser.

Saken oppdateres.

Noe av det første barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt sa da hun ble utnevnt, var at barnevernet skal styrkes. Her har statsråden en stor utfordring hvor hennes første sjanse er å tilføre barnevernet tilstrekkelig ressurser ved fremlegget av statsbudsjettet i oktober. Den siste tiden har det vært tre oppslag i Adresseavisen (9.08,12.08 og 14.08) og en påfølgende diskusjon både på debattsidene og nettsidene. Diskusjonene har i første rekke dreid seg om at atferdsproblemer kan og bør fanges opp så tidlig som mulig og om barnevernets rolle og tillit samt håndtering av bekymringsmeldinger.



Fra 1996 til 2006 økte antall meldinger til barnevernet fra 20 800 til 31 084. Det er en økning på 64 prosent. Samtidig har antall henleggelser av meldinger holdt seg nesten stabilt, noe som betyr en kraftig økning av antall barn med tiltak i barnevernet. Det var fra ca. 20 000 1996 til ca. 40 000 i 2006 som mottok tiltak av barnevernet i løpet av året. Rundt 10 000 nye barn kommer inn under barnevernet hvert år og antallet nye tilfeller øker. Men fordi de fleste forsvinner ut av statistikken etter fylte 18 år, øker ikke antallene i takt med antall nye tilfeller. De aller fleste barna mottar ulike hjelpetiltak, alt fra opphold i besøkshjem, økonomisk støtte til barnehageplass til hjelp fra støttekontakt. Den kraftige økningen av barn på slike hjelpetiltak er hovedforklaringen på den sterke veksten i antall barnevernsbarn. Men det er også et økende antall barn, ca. 7200 hvorav de fleste er plassert i fosterhjem, som opplever at andre må overta omsorgen av dem. Etter min mening, og jeg antar blant det politiske flertall, er det ikke bare negativt at flere får hjelp fra barnevernet. Intensjonen med den nye barnevernsloven som kom i 1992, var nettopp at flere barn skulle få hjelp. I samme periode har antall stillinger i det kommunale barnevernet bare økt med 27 prosent.



I barnevernsloven § 6-4 står det: «Offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.» Dette ansvaret gjelder også for privatpraktiserende som yrkesgrupper som bl.a. leger, psykologer, sykepleiere, jordmødre og fysioterapeuter.

Hvem er det som melder fra til barnevernet? For mange er det kanskje overraskende at mor/far til barnet er de som oftest henvender seg til barnevernet for hjelp, 19 %. Dernest er det politi 11 %, og skole og barneverntjenesten 10 % som melder flest saker. I videre rangert rekkefølge kommer: barnevernsvakt 7 %, helsestasjon og lege/sykehus 5%, sosialkontor og BUP/voksenpsykiatrien 4%, barnehage, familie for øvrig og naboer barnet selv og PPT 2% og Andre instanser med til sammen 12%.



Når det gjelder debatten som har gått i Adresseavisen, er det fire forhold som jeg vil kommentere. For det første er det viktig for barnevernet å komme tidlig inn. Derfor er det selvfølgelig bekymringsfullt at barnevernet får så få meldinger først og fremst fra barnehagen, men også fra skolen. Nesten samtlige barn oppholder seg store deler av dagen i disse institusjonene hvor personalet skal ha en pedagogisk utdannelse, og hvor virksomheten skal være under tilsyn og kvalitetssikret. Slik jeg ser det er terskelen for å melde bekymring til barnevernet for høy både fra offentlige instanser og private. Holdningen bør være at det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite. Det er opp til barneverntjenesten å ta avgjørelse i saken. Eventuelt bør en ta en telefon til barneverntjenesten for å drøfte saken anonymt.



For det andre er det bekymringsfullt hvis det er slik, som det hevdes, at meldinger til barnevernet fra skole og andre instanser ikke blir fulgt opp eller at de som melder ikke får noen tilbakemeldinger om hva som blir gjort. Her er det selvfølgelig noen begrensninger som følger av taushetsplikten, men barnevernet er helt avhengig av tillit og samarbeid med andre. Her har tydeligvis Trondheim kommune en jobb å gjøre for å forbedre sin praksis og rutiner.

For det tredje har jeg full forståelse for at det kan være vanskelig å melde bekymring for et barn til barnevernet når en skal samarbeide med foreldrene daglig eller ofte. Det er alltid en fordel om man kan melde til barnevernet med foreldrenes samtykke. En må forsøke å forklare familiene at barnevernet kan utløse hjelp og støtte. Verre er det selvfølgelig når foreldrene ikke innser at familien har problemer, og underrapportering skyldes nok ofte frykt forforeldrenes reaksjoner. Derfor handler dette om holdninger og etikk, og om man inntar et voksenperspektiv framfor et barneperspektiv.



Til slutt vil jeg kommentere at debatten Adresseavisen i første rekke har omhandlet barn med atferdsproblemer, og om tidlig intervenering og behandling. I denne sammenhengen har bare et syn på atferdsproblemer blitt presentert, som noe medfødt og knyttet til barnets egenskaper og diagnosen ADHD. Dette er både etter mitt syn og forskning en snever oppfattelse av problemer knyttet til atferdsproblemer. Disse kan også sees som miljøpåvirket og symptomer på manglende omsorg, emosjonelle problemer eller mishandling. Oftere enn atferdsproblemer vil bekymringer knyttet til mindre barn være relatert til omsorgsvikt hvor foreldrene har rusproblemer, psykiske problemer eller hvor fattigdom er en viktig forklaring på familiens ofte sammensatte problemer. Disse problemene bør barnehagen og andre instanser i større grad kunne oppdage, og ha et åpent forhold både til foreldrene og barnevernet.



Barnevernet er helt avhengig av tverrfaglig samarbeid og tillit, legitimitet i befolkningen og støtte fra politisk hold hvis de skal kunne utføre sitt arbeid som vil hjelpe utsatte barn og unge, og som de er pålagt å gjøre etter Lov om barneverntjenester.



inge.kvaran@hist.no


 
På forsiden nå