Kronikk lørdag 19. september 2015

Stiv av skrekk

Vi stivner til med årene, men mye av stivheten forårsakes av at vi slutter å puste jevnt, vi tenker for mye.

Saken oppdateres.

Mediene spiller på forsvarsmekanismene, som vi har fordi vi trenger å ha oversikt over det som er farlig, for å være trygge. Hver dag leser du om noe som kan ta livet av deg, som gjør deg redd, som du må passe deg for, mens det vakre blir borte på kultursidene, og det tenner sjelden, fordi det vekker ikke redselen din for å miste.

Vi betaler heller 5000 kroner for noe som kan ta bort følelser, enn en 50-lapp på musikk vi ikke er sikker på hva er, som kan gjøre oss glade, for vi har en fornemmelse av hva redsel kan gjøre, og det kan numme oss. Stiv av skrekk er et uttrykk som alle har kjent på, som oppsto lenge før vi to var påtenkt. Det skjedde noe som også satte våre forfedre på plass, som gjorde at kroppene var på vakt og stivnet. Kroppen vår hjelper oss, stivheten holder unna angst, slik at vi ikke blir handlingslammet, men våken og til stede.

Du vet, når du ser en skrekkfilm, så sitter du en meter over stolen eller vandrer rundt omkring, som om du deltar i den. Men så må vi løse det opp, når det ikke er noen fare på ferde lenger. Vi kan ikke samle på stivheter, da beveger vi oss i en fortidskropp. Vi må slippe spenninger som tunge potetsekker og skjønne at det er ikke så mye å være redd for, egentlig. Som i Hitchcock-filmene er vi redde for det vi ikke kan se, men når det dukker opp, så ler vi av det. Vi må altså avdekke hva vi må være redd for og hva som ikke er en trussel mot oss.

Dyr er redde for å bli spist opp. Vi er redde for å dø, men er det nødvendig å være redd for fremtiden, for å aldri strekke til, for å ikke være bra nok, for at flyet skal dette ned, for å gi beskjed til de som har krenket oss, for alt som er bra, for å være alene, redde for at når vi har sluppet taket, så blir det bare tomt? Ikke ble det noe stort, nytt og fantastisk, ikke ble du rik, lykkelig eller best. Det ble bare ganske enkelt tomt og sekundene gikk seint. For hvem er vi uten vår egen opplevelse av det som har skjedd, uten spenningene, av arrene som har skapt din historie? Hvem er vi uten å være redd, uten å knuge oss til det som var, i stedet for å slippe til det som er? Storparten av tiden er det ingenting å være redd for, men da må vi tro på det. Vi trigges av det som mediene sier truet liv og helse. Vi kan miste jobben vår, huset vårt og ligge levende begravd i regninger. Vi kan bli for mange, så vi kan ikke slippe syrerne inn, vi kan risikere å måtte dele og få mindre av sjokoladepuddingen, derfor blir vi redde og sinte, avvisende og arrogante.

Kroppen gir beskjed. Du kan ignorere det lenge, men kroppen orker ikke å være stiv av skrekk for lenge, du kan spise, springe, kjøpe, drikke, sove eller dope det ned, helt til det sier stopp. Da blir det enten at de andre er idiotene og har påført deg mye lidelse i livet, eller det blir en grundig oppvask med deg selv og en tilgivelse. Det er veldig vanlig å ikke vise hvor redde vi er og hvor stor barrikaden vår er. Vi vil ikke bli avslørt, vi oppfatter det som ydmykende og vi tror at noe grusomt skal skje. Vi vil ikke miste kontrollen slik at de andre ser det. Vi vil ikke vise andre at vi er som dem, helt vanlige, for vi vil være noe spesielt, vi vil være adskilt, men vi er det ikke. Vi er gudsjammerlig alminnelige og like.

«Brannvarsleren inni deg slår ut hele tiden», sa Marianne Strømme, en utmerket barnepsykolog, til min mellomste sønn en gang. Hun forklarte at det er helt normalt å ha brannvarslere inni oss, fordi vi alle er bitte lite granne redde. Han var redd for å dø selv, den gangen jeg hadde kreft og det hjalp ikke noe særlig at klassen hans skjønte at det gikk an å erte ham og sa at fugleinfluensaen som gikk den gangen var dødelig den og. Men Marianne fikk angsten vekk på 1-2-3, det var bare å forklare at lungene ikke lå utenpå huden der han følte at pusten var, de lå inni kroppen, ergo så skjønte han at han var lurt og sluttet å være redd. Barn er enklere.

Vi stivner til med årene. Har du tenkt på det at å være redd kan være en positiv greie? Skjerpende. For i sekken redd finnes: uro, angst, nerver, spenning og tenning. Dette kan være nyttig i situasjoner hvor det kreves veldig tilstedeværelse. Kanskje kan du bruke følelsen til å bli bedre kjent med deg selv, gå over egen tilknappethet som sier at du ikke klarer. Der hvor du har satt en 'liksom-grense' for deg selv, kalt: «for gammel», «for seint», «for lat», ja rett og slett: «for redd».

Å tørre å se på det som skjer med en selv og akseptere egen redsel gir tilgang til å være hel. Å tillate redselen å tre frem når den gjør det er å bevege seg til å være mer av seg selv. Å være hel er å tåle det som er, være litt nysgjerrig på frustrasjonen, tåle fortvilelsen og ikke fordømme seg selv fordi at man er det. Alle er det innimellom.

Å gi slipp på redselen er å vokse. Å gi slipp på dem som vil ha deg som en brikke i et spill er risikofylt, for du har spilt med så lenge. Det kan hende du står alene en stund, men det dukker alltid noen andre opp. Selvsagt gjør det vondt, men det er bedre at det er vondt enn at du underkaster deg resten av livet.

Vi er cliffhangere, vi henger i en tynn tråd, vi er her for å oppleve livet og vi må tørre å slippe taket mere. Vi kunne gjort det, mye mere enn vi gjør det, men vi er så redde for at det ikke er noen bunn der nede. At vi ikke skal lande mykt. Redde for å leve. Redde for å dø, så vi velger ofte noe midt imellom, det kalles å eksistere. Vi er primitive.

På forsiden nå