Hvorfor subsidiere kostbar vindkraftutbygging som i tillegg ødelegger natur og miljø, og som ikke gir noen klimaeffekt?

Omkamp: Statkraft skal vurdere om det likevel skal bygges vindmøller på Storheia i Åfjord og Bjugn og andre steder på Fosen og på sørsiden av Trondheimsfjorden. Økonomiprofessor Anders Skonhoft mener vindkraftplanene bør skrinlegges. Foto: DAN ÅGREN, Adresseavisen

Statkraft sa i begynnelsen av juni nei til det omstridte vindkraftprosjektet på Fosen og i Snillfjord grunnet manglende bedriftsøkonomisk lønnsomhet, tross spesielle avskrivningsregler og omfattende subsidier betalt av strømkundene. Samfunnsøkonomien var enda dårligere fordi kostnadene ved omfattende naturinngrep og kostnadene ved ledningsnettet ikke er tatt med i regnskapet til Statkraft. Men Statkraft bøyde av etter massivt politisk press og lobbyvirksomhet, og en ny alternativ plan for vindkraftutbygging i Sør-Trøndelag er under vurdering. Ny partnere er på veg inn, og prosjekter på Hitra og Frøya kan bli tatt med. Den nye planen vil bli utredet innen utgangen av september.

Det er lite trolig at dette nye prosjektet vil bli bedriftsøkonomisk lønnsomt, og vil i like stor grad som den tidligere planen være samfunnsøkonomisk ulønnsom. Men presset fra ulike utbyggingsinteresser, politikere og andre lobbyister kan gjøre at Statkraft sier ja til dette nye prosjektet. Statkraft sitter fortsatt i førersetet for en mulig ny utbyggingsplan. En viktig lokal aktør er Trønderenergi som er eid av kommunene i Sør-Trøndelag. Tradisjonelt har Trønderenergi bidratt med solid avkastning til eierne ved å produsere vannkraft. Spørsmålet er hvorfor Trønderenergi skal gå inn i risikofylte vindkraftprosjekter hvor de i beste fall kan tjene noen kroner, men i verste fall tape store beløp. Trønderenergi bør konsentrere seg om å forvalte de gamle vannkraftverkene, pengemaskinene, på en god måte. Vindkraftsatsingen er et spill med avkastningen til eierkommunene, som er penger til velferd.

Men lokalpolitikere og stortingsrepresentanter fra Høyre og Arbeiderpartiet heier på Trønderenergi. Høyre er i denne saken et parti som går inn for subsidiert næringsvirksomhet og statsstøtte. Det næringsliberale partiet støtter en produksjon markedet ikke vil ha. Markedsprisen på strøm er i dag under 30 øre/kWh, mens produksjonsomkostningene for vindkraft ligger i området 50 øre/kWh. Det er også nokså sannsynlig at regjeringspartiet Høyre har lagt press på Statkraft. Tradisjonelt har Høyre stått for en linje med klar distanse mellom politikerne og den forretningsmessige siden til statsselskapene, men i denne saken er nok dette glemt.

Arbeiderpartiet har også drevet lobbyvirksomhet for Fosen-utbyggingen. De ledende lokale politikerne har gjentatte ganger spurt hvorfor alle subsidiene til vindkraftutbygging går til Sverige og ikke til Norge, og særlig ikke til Sør-Trøndelag. De har ikke fått med seg bakgrunnen for den famøse grønne elsertifikat ordningen som Stortinget vedtok, og som partikameratene på Stortinget støttet opp om. Intensjonen er at prosjekter med lavest kostnader skulle komme først i køen. Og fordi de minst dyre prosjektene er i Sverige, har utbyggingen skjedd der.

Vindkraftutbygging i Sør-Trøndelag som ellers i Norge er samfunnsøkonomisk ulønnsom og har ikke noe med klimapolitikk å gjøre. Dette er det da heller ingen seriøs diskusjon om. Bedriftsøkonomien uten store subsidier er håpløs, og samfunnsøkonomien er enda mer håpløs fordi kostnader ved omfattende miljøødeleggelser og tap av biologisk mangfold ikke er tatt med. Vindkraft trekker milliarder av kroner som ellers kunne vært brukt til infrastruktur og velferd.

Det stopper ikke der. Fordi vindkraftprosjekter ofte ligger langt fra eksisterende ledningsnett, kommer det i tillegg store transportkostnader for å bringe strømmen til markedene. Dette er også situasjonen ved en eventuell ny utbyggingsplan for vindkraft i Sør-Trøndelag. Det er her snakk om et nytt ledningsnett til mange milliarder, som belastes Statnett. I realiteten blir dette nå en kostnad som er nært knyttet til selve prosjektet og som sådan bør belastes utbygger.

Det er mange som spør seg hvorfor denne galskapen kan gå sin gang. Det må forstås ut fra hvem som tjener og hvem som taper på en utbygging. Mens gevinsten i stor grad blir privatisert, blir de langt høyere kostnadene sosialisert. Økonomiske vinnere er grunneiere, entreprenører og andre utbyggingsinteresser. Lokale næringsinteresser vil tjene på anleggsboomen. Utbyggingskommunene får eiendomsskatt, enn så lenge det varer. Tapet bæres av fellesskapet. Strømkundene må betale for subsidiene over strømregningen. Og kostnadene ved tapt natur og miljø bæres også av den jevne mann og kvinne. Raserte fjellområder og kraftledninger kan heller neppe tjene bygdeturismen og utbyggingskommunene på sikt. Når støvet har lagt seg fra anleggsarbeidet, sitter kommunene igjen med en håndfull arbeidsplasser beskjeftiget med å reparere ledningsnett og havarerte vindturbiner.

Norge har mer enn nok av fornybar energi, og det viser også dagens strømpriser. Mer energi kan også skaffes til veie gjennom energisparing. Oppgradering av gamle vannkraftverk kan gi ny energi. Mer nedbør vil i tillegg bedre energisituasjonen framover. I sum kan dette bidra til kanskje 15 prosent av dagens strømproduksjon i Norge.

Hvorfor da subsidiere kostbar vindkraftutbygging som i tillegg ødelegger natur og miljø, og som ikke gir noen klimaeffekt? Dette må forstås ut fra privatiseringen av inntektene og sosialiseringen av kostnadene. Men også ut fra at de to dominerende politiske partiene Ap og Høyre er helt uinteressert i miljø- og klimapolitikk.