Adresseavisens kronikk mandag 24.november 2008

Elevvurdering i ungdomsskolen

Lærerne rår over mange ulike virkemidler for å sikre eleven læring. Elevvurdering i skolen er et viktig virkemiddel for å kunne tilrettelegge for tilpasset opplæring.

Saken oppdateres.

En kan iblant sitte med følelsen av at det fortsatt er noen lærere som driver med en kontinuerlig sluttvurdering, slik at det gis karakterer gjennom hele skoleåret, som til slutt slås sammen til et snitt, som utgjør standpunktvurderingen. Ut fra de retningslinjer som er gitt om vurdering i skolen, skal ikke dette lenger forekomme. I stedet bør det foregå en kontinuerlig underveisvurdering, som støtter læring og utvikling for eleven, fram mot en sluttvurdering, der de oppnådde resultatene ved opplæringens slutt, kommer til uttrykk i for eksempel standpunktkarakteren.





Alle skoler og alle lærere bør ha tatt til etterretning de føringer som ligger til grunn for vurdering både med og uten karakter. Dessuten må det tilrettelegges i skolen, slik at lærerne har en mulighet til å utføre dette svært viktige arbeidet.

Forskriften til Opplæringlova sier at alle elever skal ha underveisvurdering og sluttvurdering.( § 3-3)

Underveisvurderingen er en formativ vurdering som skal bidra til at eleven utvikler seg og lærer. Den skal bidra til utvikling av elevens kompetanse og gi grunnlag for tilpasset opplæring. Det vil si at den skal være knyttet til elevens læring. Et viktig mål er at elevene får muligheter til å se at de forbedrer seg, gjennom at det fokuseres på kompetansemål og mestring. Underveisvurdering kan gis både med og uten karakter. Når det gis karakter, så skal karakteren gi uttrykk for den kompetansen eleven har oppnådd på det tidspunktet vurderinga skjer, og ut fra det som er forventet på dette tidspunktet. (Forskrift i Opplæringlova § 3-7og § 4-6). Karakterer skal derfor suppleres med begrunnelse og veiledning om hvordan eleven kan bli bedre i faget.





Standpunktkarakteren er en sluttvurdering som skal si noe om elevens kunnskaper og ferdigheter på en gitt tidspunkt. Det vil si elevens oppnådde kompetanse. Denne vurderingen brukes ofte til å gi eksterne brukere informasjon om elevens oppnådde resultater ved opplæringens slutt. (§§ 3-3, 4-4 i forskrift til Opplæringslova). Det er presisert at standpunktkarakteren ikke skal være noe «gjennomsnitt» av tidligere terminkarakterer, eller prøvekarakterer, men skal relateres til den kompetansen eleven har i faget på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes (§§ 3-7, 4-6, 4-7 i forskrift til opplæringslova). Dette betyr at det ikke kan legges avgjørende vekt på en enkelt prøve. En prøve som bare måler deler av elevens kompetanse i faget vil ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere elevens samlede kompetanse i faget. Standpunktvurderingen skal ta utgangspunkt i et bredt vurderingsgrunnlag.

OECD kom i 2004 med en rapport «Equity in education», der de blant annet peker på at eleven i for liten grad kjenner til målene for undervisningen og hva det legges vekt på i vurderingen.





Tilbakemeldinger til elevene gir i for liten grad retningslinjer for hva en god faglig prestasjon er. Rapporten peker på at lærerne har relativt lave forventninger til sine elever. Stortingsmelding 31 Kvalitet i skolen, viser også til at lærernes forestilling om elevens læring har betydning for elevenes resultater. Dersom lærerne har en oppfatning om at alle elever kan lære, gjenspeiles dette i elevens utvikling. Læreren må ha tro på potensial for læring om formativ vurdering skal være til hjelp. Kort sagt - læreren må ha tro på at eleven kan lære.

Elevorganisasjonen peker på at elever uttrykker forvirring rundt hvilke kriterier de vurderes etter. De sier at det er viktig at læreplanmålene gjennomgås, forstås og brukes aktivt, og like viktig er det å få støtte og veiledning i forhold til hvordan de kan jobbe videre for å nå disse målene. Når du får tilbake en prøve med karakteren 3, og i beste fall en tilbakemelding hvor det står «dette kunne du gjort bedre» - hva forteller det eleven om hvilket potensial som ligger der, og hvilke læringsstrategier en bør satse på! (Sjyvollen 2007)

Forskning viser at formativ vurdering er til stor hjelp, spesielt for de elevene som presterer lavt. Denne type vurdering bidrar til å heve prestasjonene til elevene. Dette krever at læreren kjenner til elevenes utvikling og eventuelle vansker i forhold til læring. Denne kunnskapen kan læreren skaffe seg gjennom å observere eleven, være i dialog med eleven og se på elevens skolearbeid. Lærerne må ha kjennskap til elevens utgangspunkt, og deres behov.





Gjennom formativ vurdering kan man bedre tilpasse undervisningen til den enkelte elev. Da må elevene aktiviseres, og delta i vurderingsarbeidet. Vurderingen kan gi effekt på både motivasjon og selvtillit. Vurdering som støtter læring er motivasjonsbyggende ved at fremgang og resultatoppnåelse settes i sentrum heller enn manglende resultatoppnåelse.

Elever kan gjennom formativ vurdering få større fokus på egen læring. Det bør være en kultur som har tro på suksess, som har tro på at alle elever kan oppnå noe. Hva er det som ikke går så bra, og hva er det som må til for å bli bedre? Eleven må ikke bli opptatt av tanken på for dårlige evner, konkurranse eller sammenligning med andre. De skal kunne kjenne igjen målet for læring, vite hvor de selv står i forhold til målet, og få hjelp til å gjøre gapet mellom disse to minst mulig.

Formativ vurdering krever at det er god interaksjon mellom elev og lærer. Lærer må ha fokus på å vekke og utforske elevens forståelse og gi eleven muligheten til å tenke og gi uttrykk for egne ideer. Diskusjoner som gir eleven mulighet til å snakke om sin forståelse er viktig.



Dialog med lærer gir deretter en mulighet til å respondere og eventuelt reorientere elevens tenkning. (Black, William 1998).

Det kjøres ulike forsøk i norsk skole i dag, blant annet har Utdanningsdirektoratet kjørt et forsøk der skoler utvikler vurderingskriterier som grunnlag for vurdering. Tilbakemeldingene fra skolene har vært positive.

Mitt poeng er ikke at det skal utarbeides kriterier for måloppnåelse i alle fag, mitt poeng er at det i skolen må diskuteres hva det er som ligger i begrepene sluttvurdering og underveisvurdering, og hva som er hensikten med disse to lovpålagte vurderingsformene.

Skolen må få bedre innsikt i hvordan underveisvurdering faktisk kan bidra til økt læring, og hvordan de kan tilrettelegge for, og gjennomføre denne vurderingen i skolen. Skal karakterene brukes som en del av underveisvurderingen så krever dette at lærerne er bevisste hvordan de bruker karakterene. Eleven må ha hjelp til å fokusere på læring, og ikke på karakterer. De må kunne velge utfordringer uten å være redd for at de får en karakter som kan drar «snittet» ned. Ellers kan det bli som det var den gangen jeg gikk på skolen, at de fleste valgte den såkalt «planken» på norskstilen, for å unngå å vise at en ikke behersket de andre sjangrene i oppgavesettet. Hadde fokuset vært på læring hadde flere kanskje valgt å prøve seg på en fagtekst eller et essay, der en hadde større behov for tilbakemelding og veiledning for å bli bedre.





Eleven må forstå og oppleve at en læringsstøttende vurdering er midlertidig, og til hjelp for å komme videre i læringsprosessen. Dersom den knyttes til den avsluttende vurderingen kan den motvirke åpenheten til eleven. Kanskje ville det enkleste vært å ikke bruke karakterer på underveisvurdering, og heller fokusere på hva eleven har vist at han/hun kan, ikke kan enda, men kan bli bedre på. Er det et sterkt ønske om karakterer på prøver, så bør det være mulig å sette resultatene fra en prøve opp mot elevens samlede kompetanse i faget, slik at karakteren som settes reflekterer dette, og ikke bare den siste prøven.

Det er nok fortsatt slik mange steder, at det foregår en kontinuerlig sluttvurdering gjennom hele skoleåret, slik at en ikke får utnyttet de mulighetene formativ vurdering har for læring og utvikling hos den enkelte elev.

anne.emstad@plu.ntnu.no



 
 
På forsiden nå