Adresseavisens kronikk tirsdag 6.januar 2009

Lokalprodusert mat - dyrt og utilgjengelig . .  eller?

Fortrinnene til lokalprodusert mat må bevares og videreutvikles gjennom å forkaste den ensidige fokuseringen på skalafordeler og masseproduksjon, og tenke nytt og innovativt når det gjelder produksjon og logistikk.

Saken oppdateres.



I NRK Dagsrevyen kunne vi tidligere i høst høre landbruksministeren si at dagligvarekjedene tar for lite ansvar for å legge til rette omsetning av lokalprodusert mat i sine butikker. Dagligvarekjeden NorgesGruppen svarer på sin side med å si at matvarekjedene ikke er riktig omsetningskanal for denne type produkter, som produseres på gårdsanlegg og i mindre lokale industrianlegg. Dermed er det duket for en interessant diskusjon omkring matproduksjon og distribusjon av mat som berører tema som miljø, distriktspolitikk og arbeidsplasser, bedriftsøkonomi og forbrukerpreferanser. Men dette handler også om muligheter gjennom innovasjon av produksjon, distribusjon og omsetningsledd basert på industriell nytenking, moderne produksjons- og logistikkprinsipper og samhandling mellom de involverte aktørene i matvarekjeden.



I dagens matvarekjede er det stor fokus på effektivitet og kostnader gjennom alle ledd blant annet fordi konkurransen fra land hvor geografi og klima er bedre egnet for et industrielt landbruk er enorm. I Norge har en derfor utviklet en industriell verdikjede som sørger for best mulig utnyttelse av produksjonsanlegg, automatisering, skalafordeler, sentralisering og spesialiseringer av anlegg, etc. Emballasjeteknologi og effektive distribusjons- og transportløsninger gjør det mulig å tilby ferske produkter med lengre holdbarhet, uten å ta hensyn til hvor produktet er produsert. Og dagligvarekjedene satser på volumbaserte innkjøpsavtaler med matindustrien og sentralisering av logistikksystemet.



I et slikt industrialisert system vil ikke lokalprodusert mat og småskala produksjon passe inn fordi det verken vil være økonomisk forsvarlig eller ønskelig å gi plass for et produktsegment som vil bryte med dagens industrialiserte modell. Samtidig vil det være svært vanskelig for det nye produktsegmentet å skape en parallell kanal til den etablerte systemet. Dermed blir disse produktene rett og slett for dyre og utilgjengelige for forbruker. Spørsmålet som kan stilles i etterkant av landbruksministerens uttalelse er derfor om det er mulig å se for seg en modell hvor lokalt fremstilt mat kan omsettes i det ordinære markedet?



Det er først og fremst to sentrale momenter som taler for et positivt svar på spørsmålet. Det ene er forbrukerpreferanser og etterspørselen i markedet. Dagens forbrukere ønsker seg særegen mat med høy kvalitet, og er villig til å betale mer for den hvis den tilbys der vi ellers handler mat. Vi kan snakke om en klar endring av forbruksmønsteret både Norge og i Europa for øvrig. Det er en økning i etterspørsel etter ferske og spesielle matvarer. Større kjøpekraft, bevissthet om kvalitet og matvaresikkerhet og krav til utvalg og bredde gjør at vi som forbrukere vil stille krav til butikkjedene. Likeens vil forbrukernes miljøatferd måtte ta hensyn til hvordan maten er fremstilt og veien den har reist før den kommer i butikk. Det er mye som tyder på at markedet for nisjeprodusert mat er der, og er betalingsvillig.



Det andre momentet er fortrinnet som den unike råvaren (villsauen som har beita på Frøya eller på laksen oppvokst utafor Hitra) og framstillingsmåten har (badsturøkt lammelår fra Storlidalen eller ost fra Gangstad Gårdsysteri). Disse egenskapene må bevares og videreutvikles gjennom å forkaste den ensidige fokuseringen på skalafordeler og masseproduksjon, og tenke nytt og innovativt når det gjelder produksjon og logistikk.

Forretningskonseptet som kan legge til rette for at lokalprodusert mat kan selges gjennom dagligvarekjedene finnes allerede. Vi kaller det gjerne masseprodusert skreddersøm. Det innebærer at vi kan produsere og levere en skreddersydde vare, som i dette tilfellet er den unike og lokalproduserte maten, som om den var masseprodusert og distribuert. En oppnår både unikhet i matvarene samtidig som at kostnadene holdes lave. For å realisere dette kreves nye løsninger innen produksjon, transport og handel som tar i bruk ny teknologi og samarbeidsmodeller i verdikjeden.



Moderne produksjonsteknologi og automatiseringsløsninger er i dag lønnsomme selv om antall produserte enheter er små. En moderne industrirobot kan selv omstille seg for å lage forskjellig produkt hver gang. Informasjonsteknologi og nye databrikker er blitt så billige og gode (vi kjenner dem for eksempel fra køfri-systemet) at vi kan holde orden på den ene spekeskinka frå gården i Lierne til butikken på Tyholt. Prosessorene i bittesmå mobile datamaskiner er så kjappe at de kan finne den raskeste og beste veien for skinka på brøkdelen av et sekund. Internett og IT-løsninger gjør at alle bestillinger, faktureringer og annen administrasjon kan foretas i fjøsen, ysteriet eller ute på beite for den saks skyld.

Og hva er problemet, hva kreves av oss? Stikkordene er innovasjon og samhandling. Vi må tenke nytt og vi må tenke sammen. Det er vi faktisk ganske gode på i Norge. Vi kommuniserer godt mellom samfunnslagene og mellom aktørene i næringslivet. Og vi har godt utbygde nett for mobil kommunikasjon som vi er helt avhengig av i fremtidens logistikk.



Den enkelte produsent har ikke økonomisk styrke til å investere i løsninger alene. Derfor må det samarbeides i tette nettverk om det som kan være løsninger. Tradisjonene fra landbrukssamvirket og i lokalsamfunnene er en god plattform for samarbeid. Lokale og sentrale myndighetene må selvsagt på banen med støtteordninger som skal gi langsiktig gevinst.

Men dette er kompetansekrevende og det krever at aktørene samarbeider langs hele verdikjeden. Gevinster skapes ett sted, men høstes et annet. Dette krever tillit og gode incentivmekanismer.

Elementene i fremtidige løsninger finnes. Gjennom samhandling og innovasjon kan dette settes sammen til å utvikle en bærekraftig næring som skaper verdier og arbeidsplasser basert på lokale ressurser og kompetanse. Og faktisk, med utsikter til å åpne opp mot et kjøpesterkt internasjonalt marked. Satsing Astrid Aasen og Gangstad Gårdsysteri er et eksempel på at det nytter å satse på lokalprodusert mat. Det er det verdt å tar vare på og videreutvikle, mener kronikkforfatterne. Foto: LEVIN NESTVOLD jr.

 
 
På forsiden nå