Kronikk torsdag 05.03. 2009

Lærerutdanningen på reformtoppen

Regjeringens framlagte stortingsmelding om lærerutdanningen er den fjerde reform etter at allmennlærerutdanningen ble 4-årig i 1992. Meldingen mangler et historisk perspektiv og framstår som uferdig.

Saken oppdateres.

Lærerutdanningen har vært og er fortsatt tillagt stor betydning i debatten om norsk utdanningspolitikk og samfunnsutvikling. Derfor var det overraskende at Soria-Moria-erklæringen ikke ofret landets største og eldste profesjonsutdanning et eneste ord, og langt fra bebudet en ny reform. Også den en rød-grønne regjeringen har tatt innover seg lærerutdanningens betydning når den nå har lagt fram stortingsmeldingen «Læreren. Rollen og utdanningen» (St. meld. nr. 11 2008-09). Dette er den fjerde reform etter at allmennlærerutdanningen ble 4-årig i 1992. Lærerutdanningen er på reformtoppen.

Hva karakteriserer så regjeringens reformforslag?



For det første er dette en reform som favner vidt. Regjeringen har innsett at virkninger av endringer i lærernes grunnutdanning er et langsiktig prosjekt. Derfor er dette en melding med tiltak som går utover grunnutdanningen. Meldingen vektlegger oppfølging av nyutdannede lærere og vil i 2010 bruke 40 mill på veiledning. Motsatt mange andre land har Norge ikke hatt noe system for etter- og videreutdanning av lærere. Ved Stortingsbehandlingen av Reformen fra 2003 framsatte Ap, SV og Sp et felles forslag om en «forpliktende opptrappingsplan for å styrke etterutdanning av lærere» som ikke ble vedtatt. Nå tas initiativ. Fra høsten 2009 skal det være 1600 plasser for etter- og videreutdanning med en ressursramme på 117 mill.

Det etableres også nye faglige støttestrukturer. Meldingen bebuder oppretting av sentre for fremragende undervisning, og departementet vil bidra med midler til egne nasjonale forskerskoler for lærerutdannerne.

For det andre er dette en melding som endrer lærerutdanningens struktur og innhold vesentlig. Regjeringen går inn for å innføre en differensiert lærerutdanning mot trinn og fag i skolen. Studentene må nå velge mellom en lærerutdanning rettet mot 1.–7. trinn, eller en utdanning fra 5. til 10. trinn. Utdanning for 1.–7.trinn skal normalt omfatte fire undervisningsfag hvorav norsk og matematikk er obligatoriske. Ungdomstrinnet lærerutdanning som er overlappende på trinn 5–7, har bare pedagogikk som obligatorisk fag, men lærere som skal undervise i norsk, matte og engelsk, må ha minst ett års studium i faget som følge av ny Forskrift om kompetansekrav fra 2008.



For første gang i lærerutdannings historie er «kristendomskunnskap» ikke med i den obligatoriske fagkretsen (Nå: RLE- religion, livssyn, etikk). Så langt har dette ikke ført til sterke reaksjoner. Reaksjoner har det imidlertid vært på at allmennlærerutdanningen fortsatt vil være 4-åring, men overgangen til 5-årig lærerutdanning skal utredes. Innen 2014 skal det tilbys 800 studieplasser i masterstudier særlig tilpasset behov på barne- og ungdomstrinnet. Dermed er utdanningen inne i en gradvis overgang til å bli 5-årig.

Et tredje trekk ved reformen er at den har ambisjoner om mer nasjonal styring. Den har stor tro på bruk av legale styringsmidler som lov og forskrift. Systemet med rammeplan skal vi dereføres og forskriftsfestes. Meldingen er på linje med internasjonal «evidence»-tenkningen som viktig komponent i målstyringen, i sin tro på kontroll og oppfølging. Departementet vil utvikle indikatorer for kvalitet i lærerutdanningen, og den vil nedsette en nasjonal følgegruppe som skal gi råd til departementet og institusjonene. Ser vi her en gjenoppliving av Lærerutdanningsrådet som ble nedlagt i 1998?



I et historisk perspektiv videre fører reformen en spesialisert og fagsentrert lærerutdanning fra de senere år. Det innebærer en kvalifiseringsforståelse med ensidig vekt på lærernes faglige kompetanse, særlig i fagene matematikk og norsk. Reformen understøtter dermed troen på basiskunnskapers betydning i den globaliserte økonomien, noe som gjennomsyrer regjeringens politiske tenkning i Soria-Moria erklæringen. Meldingens diagnose er at «dagens allmennlærerutdanning er for bred» (s. 10). Et historisk tilbakeblikk viser eksempelvis at Undervisningsplanen av 1938 (gjeldende til 1973) hadde 15–17 fag på studentlinjene og 19 fag på fireårig linje. Dette gjelder en periode som kan omtales som «lærerutdanningens storhetstid», hvor få eller ingen klaget på faglig nivå. Det er manglende faglig bredde i den foreslåtte lærerutdanning for barnetrinnet som er problematisk.



Nå balanseres inntrykket av en fagsentrert lærerutdanning noe ved at meldingen går inn for å utvide pedagogikkfaget til 60-studiepoeng. Dermed følger meldingen opp SVs forslag i Stortinget fra reformen i 2003. Faget får nytt navn «Pedagogikk og elevkunnskap» og angivelig nytt innhold. Skjønt å framstille elevkunnskap som noe nytt i pedagogikken, virker merkelig. Elevkunnskap med kjennskap til barns utvikling og læreforutsetninger (utviklingspsykologi og pedagogisk psykologi) og også innsikt i barns oppvekstvilkår, er viktige komponenter i faget. Utvidelsen av pedagogikkfaget kan bidra til å styrke profesjonsperspektivet og dermed en kvalifiseringsforståelse med mer vekt på generell, allmenn kompetanse nær forbundet encyklopedisk tenkning som har preget den norske enhetskolen og allmennlærerutdanningen.



Meldingen mangler et historisk perspektiv og framstår som noe uferdig. På en rekke områder bebudes nærmere utredninger. Det gjelder eksempelvis det viktige spørsmålet om sertifisering av lærere. Ved forrige reform foreslo Fremskrittspartiet en ordning med sertifisering av lærere etter ett år i skolen, men ble nedstemt i Stortinget. Det gjelder videre nedsettelse av utvalg som skal utrede forslaget om Sentre for fremragende undervisning, oppretting av nye masterstudier og utfordringene for de små høgskolene. Det siste har stor betydning for en landsomfattende lærerdekning.

Historisk har lærerutdanningsreformer vært fremmet etter faglige utredninger. Dette ble brutt ved reformen i 2003, og bruddet følges opp av regjeringen ved denne reformen. Derfor er det særlig viktig at regjeringen er lydhør og legger stor vekt på faglige innspill i den videre prosessen fram mot endelig reform.

Gustav E. Karlsen@hist.no









 
 
På forsiden nå