Kronikk mandag 10. desember 2012

Høyre , Ap og De Grønne?

I norsk politikk gror et nytt parti fram: Miljøpartiet De Grønne. I Trondheim er de del av styringskoalisjonen, og på landsbasis satses det friskt for å bli representert på Stortinget. Et parti for politiske særinger, eller et reelt alternativ?

Saken oppdateres.


I ulike sammenhenger har jeg møtt folk som sier at de aldri har hørt om Miljøpartiet De Grønne (MDG). Hva står de for, spør de, og hvor befinner de seg i det politiske landskapet? Et greit utgangspunkt er at partiet befinner seg i den samme demokratisk-liberale folden som partiene for øvrig. At samfunnsstyringen skal forankres i et liberalt, parlamentarisk demokrati, med både maktfordeling og tydelige grensedragninger mellom statsmakt og enkeltmennesker, er i dag felles for alle, fra Frp til Rødt.

Mer uenighet, mest av alt om den økonomiske politikken, finner vi langs venstre/høyre-aksen. Det handler nok litt om menneskesyn, litt om vektingen mellom likhet og frihet, litt om brytninger mellom arbeidstakere og næringsliv. Samtidig vet vi at i Norge har et kompromiss mellom arbeid og kapital formet samfunnsutviklingen siden 1940-tallet. Alle partiene har i dag både arbeidspolitikk og næringspolitikk; diskusjonene handler mest om skattenivå, styringsgrep og virkemiddelbruk. De Grønne har sine synspunkter i dette feltet, men generelt framstår partiet relativt moderat langs den rød/blå-linjen.

Et annet brytningspunkt i norsk politikk har vært forholdet mellom sentrum og periferi. Igjen må en vel si at bølgene er lave. Alle partier har en distriktspolitikk, og etter hvert erkjenner vel de fleste at det også trengs mer bevisst bypolitikk. Et tredje punkt som kan nevnes er brytninger mellom modernisering og menneskeverd. Også her kan vi finne mye balansert debatt, der f.eks mulighetene i avansert teknologi drøftes opp mot farene ved teknifiserte løsninger på livets mange problemstillinger.

Poenget med slike eksempler, er å antyde hvordan mye norsk politikk foregår innenfor et rom preget av gjensidig forståelse og forsøk på å finne felles løsninger. Inni dette fellesrommet finner vi også Miljøpartiet De Grønne. Når det kommer til de tradisjonelle politiske stridspunktene, er partiet moderat i sin grunnholdning, nærmest et sentrumsparti.

Men, er det da noe poeng med enda et parti? For min del har svaret kommet gjennom en lang tankeprosess. Helt siden jeg på 1990-tallet var aktiv Høyrepolitiker, har miljøsaken framstått som vår tids største utfordring. Dette medfører at den tradisjonelle venstre/høyre-aksen ikke treffer hva jeg finner viktigst. Er det noe Frp, Ap og Høyre har til felles, er det vektleggingen av økonomisk vekst og materiell velstand som politikkens bunnlinje.

Om vi skal søke etter andre grunnholdninger, kan de kanskje etterspores i Krf’s ikke-materielle etikk, samt i SV og Venstres aktive miljøpolitikk. Men, selv om de to sistnevnte har profilert seg på grønne verdier, kan vi vel si at miljøtemaet her behandles som én sak på linje med andre saker? Den genuine viljen til å snu på flisa, å starte med miljøet, å la den økologiske balansen danne politikkens bunnlinje; dette er vel kanskje ikke de etablerte partiene klar for enda?

Gitt slike tanker har jeg gradvis beveget meg nærmere Miljøpartiet De Grønne. Dette handlet ikke om standpunkt i enkeltsaker. Det vesentlige var viljen til å se det bærekraftige miljøet som politikkens sentrumspunkt, samt til å formulere visjoner om en annerledes samfunnsutvikling enn de foregående 200 årene.

Et aktuelt eksempel er ideen om å innføre kjøttfrie mandager i kommunale institusjoner. Forslaget er møtt med heftige reaksjoner, og noen sier at dette ikke er en sak for politikerne. Men det er det selvsagt, dersom hensynet til miljøet skal prege politikkutformingen. Tar vi på alvor at nordmenns økologiske fotavtrykk er markert, at kjøttforbruket er altfor høyt, at klimautslippene må ned, så må vi også være villig til å endre på livsstilen vår. Slik sett koker det hele ned til et valg av ståsted, et spørsmål om hvilken synsvinkel en betrakter verden fra. Langs venstre/høyre-aksen, eller fra et punkt hinsides denne aksen?

Nå vil nok noen protestere her; praksis tyder vel på at MDG søker mer mot venstre enn mot høyre i det politiske landskapet? Jeg ser poenget. Det er nok ikke unaturlig for et parti som vektlegger solidaritet med mennesker og natur så sterkt. Økonomiske liberalisters hyllest av egoismen som drivkraft er fjern fra partiets grunnlinje. Tilsvarende vil en for sterk vektlegging av nasjonal enhet være fremmed for en økologisk orientert politikk. Viljen til å møte det gryende kulturelle mangfoldet offensivt og positivt, gjør nok avstanden til Frp relativt tydelig.

Samtidig er det verd å merke seg at undertegnede kommer fra en posisjon der liberale og verdikonservative komponenter er framtredende. Dette tyder på at den grønne visjonen kan fange inn folk fra mange parti – og; at politiske allianser kan gjøres i flere retninger. Venstre og SV peker seg kanskje ut som de mest naturlige samspillspartnere, men også Ap’s solidaritetstenkning, Krf’s livsetiske grunnholdning og Høyres verdikonservative strømninger gir anslag for støtte til en mer grønn politikk.

Utfordringen i dag er at dette bare i begrenset grad skjer i praksis. Derfor har Miljøpartiet De Grønne en posisjon å fylle, som en stemme som konsekvent tar miljøet og økologien som utgangspunkt for politikkformingen.


§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå