«Aldri før har en generasjon opplevd et lignende moralsk fall fra en slik åndelig høyde – det er ikke med stolthet, men med skam skriver jeg dette. I den korte tid fra skjegget mitt begynte å gro, til det tok til å gråne, i dette halve hundreåret har det vært voldsommere forandringer og forvandlinger enn ellers i ti slektsledd».
Slik lyder en av passasjene i forordet til boken Verden av i går, selvbiografien som utkom etter at forfatteren Stefan Zweig (1881 – 1942) og hans kone hadde valgt selvmordet i 1942, fra sitt eksil i Petrópolis, like utenfor Rio de Janeiro i Brasil. Zweig postla manuset like før paret inntok en massiv dose medisiner. Boken regnes som høydepunktet i Zweigs livsverk og i år er det 70 år siden forfatterens bortgang. Jubileet er velegnet til å skape refleksjoner over også vår egen mulighet til å overleve i vanskelige tider.
Verden av i går er historien om forrige århundres største åndelige og politiske kriser, sett gjennom en var kunstners øyne. Det er samtidig historien om en dikters vekst og kamp. Som østerriker oppvokst i Wien, som jøde, forfatter, humanist og pasifist, levde Zweig i et Europa med voldsomme politiske omveltninger. Zweig oppfattet det som sin humanistiske plikt å vitne om sitt liv og gir oss derved et bilde av en verden som forsvant.
Zweig var en av 1920 – og 30-tallets mest berømte og solgte forfattere. Zweig var produktiv og skrev internasjonale bestselgere i form av dikt, librettoer, skuespill, essays, romaner og mange vitenskapelig skrifter.
I de siste årene har hans stjerne vært for oppadstigende igjen. Nye lesere har fått øyne opp for hans psykologiske dybde, fortellingenes indre driv og deres underliggende moralske nerve. I år ble for øvrig boken Sjakknovelle nyutgitt på norsk.
Zweig var pasifist og jobbet gjennom hele første verdenskrig for å spre sin tanker og kjempet for det han kalte en ‘intellektuell internasjonalisme’. Han ble kjent med mange av datidens store navn, som både Sigmund Freud, Richard Strauss og forfatteren av boken Jødestaten, Theodor Herzl. Men sistnevntes prosjekt, en egen jødisk stat, hadde Zweig ingen spesiell interesse for.
Zweig var en ikke-praktiserende jøde. Han vektla heller sin europeiske kosmopolitiske identitet, fremfor det stedbundne østerrisk-ungarske. Han skriver i Verden av i går at hans foreldre oppfattet omgivelsene sine som et solid ”hus av stein”. Men etter at denne verden ble lagt i ruiner skjønte han at sikkerhet bare hadde vært en ”borg av drømmer”.
Zweig reiste mye, bosatte seg i Paris og i Salzburg, hvor han også samlet seg et fantastisk bibliotek. Dette ble brent av nazistene i 1938, etter at de tok over Østerrike. Han flyktet etter hvert fra fastlands-Europa til Storbritannia, mens flere av bøkene hans også ble brent ved Berlin Universitet. Han prøvde å finne roen både i London og i Bath, men da England erklærte Tyskland krig i 1939, følte han seg mistenkeliggjort som tysktalende og dro til New York, og siden til Persepolis, like utenfor Rio de Janeiro.
Han skrev eksaltert om Brasil som mulighetenes og assimilasjonens land i boken Brasilien, Land der Zukunft. Men i 1942 kom nyhetene om japansk krigslykke i øst. Var det dette som ble for tungt for ham å døyve? Han mistet lysten til å leve, selv om han innerst inne visste at tyskerne ikke kom til på vinne krigen. De hadde likevel vunnet den krigen som var viktig - den mot verden av i går.
Kanskje var Zweig en urealistisk drømmer? Han ønsket seg i bunn og grunn en apolitisk verden. Første verdenskrig hadde den motsatte effekten. Ikke bare ødela det deler av den gamle samfunnsmodellen, men det brakte også politikk inn i alle deler av samfunnet. Det kunne ha gått bra og i 1928 opplevde Tyskland en økonomisk vekst som kanskje kunne ha reddet Weimar-republikken. Men den økonomiske depresjonen som fulgte like etter bidro til å sparke beina under demokratiet og bane veien for nazistenes maktovertagelse. Zweig hadde hele sitt liv satset alt på en samstemt europeisk humanistisk arv. Hvor skulle en slik sjel gjøre av seg etter at nazistene hadde tatt over?
Berømmelsen betydde lite for Zweig utenfor den kulturelle konteksten han kom fra. Det har kommet frem at han bar med seg giftdoser allerede før han forlot Europa, og i dagboken sin skriver han, i følge Clive James at «der Epoch der Sicherheit vorbei istۚ» . Begrepet «vorbei» kommer opp flere ganger. «Det er over. Europa ferdig, vår verden ødelagt. Nå var vi virkelig hjemløse».
Med «oss» mente ikke Zweig bare jøder. Han hadde i tankene alle som levde for kunsten, for utdanning, for dannelse, for humaniora. For ham hadde derfor nazistene vunnet den krigen som betydde noe. Sett i ettertid virker dette prematurt, men med hvilken rett kan vi tvile på smerten i Zweigs følelser?
Vårt eget Europa står i dag overfor store utfordringer; både økonomisk og politisk. Ekstremister av ulike avskygninger forsøker å piske i rørt vann. Vi har opplevd 22. juli. Zweig levde i en tid da alt som ble brennemerket ”Kulturbolschewismus”, ble ansett som en internasjonal parasittisk sykdom. Og rasehygienikerne la ut på en Pasteur-aktig misjon for utrydde dette. Dagens høyreterrorister har også ideer om det rene og om kulturmarxister som dominerer samfunnsveven.
Men våre demokratiske verdier er ikke «vorbei». Vår humanisme lever videre. Å lese boken Verden av i går – i dag, er en nyttig påminnelse på hva kultur, dannelse og vårt Europa en gang var – og er.