Kronikk lørdag 9. februar 2013

Fremmedspråk ved NTNU

NTNU flagger profesjonsutdanning på masternivå, tverrfaglighet og gode internasjonale relasjoner som kjerneverdier innenfor rammen av en teknisk-naturvitenskapelig hovedprofil, og har oppnådd imponerende resultat.

Saken oppdateres.


Universitetets strategi har som overordnet mål å bidra til en kunnskapsutvikling som skaper verdier ikke bare økonomisk, men også kulturelt, under mottoet «Kunnskap for en bedre verden». Det er et verdig mål for et middels stort universitet i et av verdens minste og aller rikeste land.

Det er innenfor NTNUs strategi også et erklært mål å øke den internasjonale mobiliteten for universitetets studenter og forskere. 25 prosent av studentene har allerede i dag lengre utenlandsopphold som en integrert del av utdanningen, og NTNU har samarbeidsavtaler med svært mange universiteter og kunnskapsorganisasjoner over hele verden. For oss som arbeider med fremmedspråkfagene ved NTNU, er det imidlertid i denne situasjonen merkverdig nok fortsatt en utfordrende oppgave å overbevise institusjonens politiske beslutningstakere om den betydningen språkferdighet og kulturforståelse har for internasjonale relasjoner og våre studenters muligheter på et internasjonalt arbeidsmarked.

Noen vil huske at fremmedspråkinstituttet av budsjettmessige årsaker for en tid tilbake varslet nedlegging av studietilbudene i japansk språk og kinesisk kulturkunnskap fra høsten 2012. Grunnen var at kursene slik universitetets interne inntektsfordelingsmodell fungerer ikke var økonomisk bærekraftige, og at dette var tilbud som den gang kunne nedlegges uten oppsigelser av fast tilsatt personale. Reaksjonene var heldigvis sterke både fra fjern og nær. Etter et hardt mediepress, underskriftslister og henvendelser fra våre egne studenter, næringsliv og utenlandske universiteter, avgjorde rektor at studietilbudene skulle opprettholdes. Avgjørelsen kom etter alt å dømme både fordi universitetsledelsen hadde kunnet konstatere at kursene var dokumentert relevante for mange studenter på teknologifagene, og fordi en innså at en nedleggelse av de i og for seg nokså nødtørftige tilbudene ville være en belastning for universitetets omdømme.

I høst tar ca. 70 studenter begynnerkurset i japansk, og omtrent halvparten så mange innføringskurset i kinesisk kulturkunnskap, og det er selvsagt gledelig at noen studenters behov for innføring i japansk språk og kinesisk kulturkunnskap til slutt ble anerkjent og midler stilt til disposisjon, slik at studietilbudene kunne opprettholdes. Men fjorårets slag om kinesisk og japansk gir dessverre grunn til å frykte at universitetets ledelse generelt sett ikke ser verdien av fremmedspråkferdighet og kulturforståelse som redskapsfag i et teknisk-naturvitenskapelig universitet. Prorektor for utdanning og læringskvalitet gikk nemlig tidlig i fjorårets ordskifte ut i Universitetsavisa med en erklæring om at rett nok var samarbeidet med øst-asiatiske land prioritert, men at man i dette samarbeidet ikke kunne satse på ”lokale språk”, altså i dette tilfellet kinesisk og japansk! Det er ikke vanskelig å forstå de mange kommentatorene som oppfattet uttalelsen som et utslag av provinsiell arroganse og mente NTNU så ut til å ville bevege seg baklengs inn i framtida. Spørsmålet er nå hvor godt forankret holdningen fortsatt er og kommer til å være ved institusjonens ledelse.

Det gjenstår for NTNUs ledelse å ta konsekvensen av at mange av våre framtidige ingeniører, arkitekter, medisinere og andre studentgrupper i forbindelse med sine studier og senere yrkesutøvelse har behov for innføring i språk og kultur for eksempel i fransk, tysk, spansk og italiensk. Det skal ikke svært store grep, men litt politisk vilje til for å sikre dagens kurstilbud i disse språkene, som til tross for at de hvert år samler flere hundre studenter, ikke er økonomisk bærekraftige.

Manglende interesse for fremmedspråkstudier på masternivå er en internasjonal trend i dagens globaliserte verden, og ikke bare et problem for læresteder med erklært teknologisk og naturvitenskapelig profil innenfor et regime av New Public Management. Vi har den senere tiden sett et ras av nedleggelser av studietilbud i språk- og kulturfag ved norske universiteter. Studiefagene tysk og fransk er som kjent forlengst nedlagt ved Universitetet i Stavanger, og masternivået i disse fagene ble i fjor høst nedlagt ved Universitetet i Tromsø. Svak rekruttering til masternivået setter fagene under press også ved NTNU. Det er imidlertid ikke fremmedspråkinstituttenes utfordringer som er tema for denne teksten.

La meg for å understreke dette avslutningsvis peke på at Institutt for moderne fremmedspråk i dag har den største produksjonen av inntektsgivende studiepoeng ved Det humanistiske fakultet. Tilstrømningen av studenter på gradsstudienes lavere nivå er god i alle de store fremmedspråkene, og til og med svært god til engelskfaget både på bachelor- og masternivået. Den femårige lektorutdanningen i språk har høy inntakskvalitet og gode resultater, det samme gjelder instituttets program i Europastudier med fremmedspråk. Poenget er imidlertid at det i dagens økonomiske regime og med dagens prioriteringer hos NTNU sentralt ikke på sikt er økonomisk basis for å gi kurs i språkferdighet og kulturforståelse til flertallet av universitetets studenter som ikke har valgt språk som hovedstudium. Det er en situasjon NTNU ikke kan være bekjent av.









På forsiden nå