Kronikk lørdag 2. mars 2013

Fredrikke – en av de fire store!

Stemmerettskomiteen nedsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, har erklært Fredrikke Marie Qvam til å være en av de fire historiske store i kampen for kvinners likestilling.

Saken oppdateres.


I forbindelse med Stemmerettsjubileet 2013 presenterer NTNU Universitetsbiblioteket en hittil ukjent privat brevsamling etter Qvam.

Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) var den store administratoren bak kvinneorganisasjonene rundt århundreskiftet 1900.

Hun vokste opp i et intellektuelt miljø på gården By ved Steinkjer. Datteren Louise beskriver morens oppvekst slik: Oppdragelsen gik dog ikke blot ut paa at udvikle inteligensen, men også legemet. …børn skulle hærdes. Ud i alskens veir, paa ski, paa kjælke, paa skøiter (…) og paa en tid, da dette ansaaedes stridende mod alle begreber over kvindelighed, ble døtrene skibbede ud i snekavet med ski paa benene for at staa i susende rend nedover bratteste lia… (Brev 23.09.1902).

Da Fredrikke var 14, kom Ole Anton Qvam (fra Molde) som huslærer til By. Han var ni år eldre enn Fredrikke, men aldersforskjellen til tross, utviklet det seg snart en hemmelig romanse mellom dem. I første del av brevsamlingen finner vi flere hemmelige kjærlighetsbrev, Fredrikke skriver: Da jeg fik se dig paa Bakken, syntes jeg du var saa nydelig, at jeg neppe kunde udholde at sitte i Vognen. O´hvor inderligt jeg ønskede at tage dig om Halsen og kysse dig (21.04.1859).

Til slutt fikk de da også hverandre, forlovet i 1863 og gift i 1865. Fredrikke var da 22 og han ferdigstudert jurist med jobb som dommerfullmektig på Levanger. Gården Gjævran kjøpte Ole Anton i 1863, på den tid var det nødvendig å ha eiendom for å få stemmerett og kunne delta i politikk. Han engasjerte seg lokalpolitisk og ble raskt ordfører, og stortingsmann for partiet Venstre i 1874. 1902-03 var han norsk statsminister i Sverige. Fredrikke ble igjen på Gjævran med ansvar for barna og drift av storgården. Det var ikke lett: Jeg lever hver dag i den dødeligste angst for ikke at kunne klare det med det ekonomiske trods mit iherdigste arbeide for at faa noeget udaf driften ...(31. 03.1884)

Det er mens Ole Anton pleier sin politiske karriere i Kristiania og Sverige at brevsamlingen øker i volum. Paret må ha skrevet i gjennomsnitt minst tre brev til hverandre i uken, og det er her leseren får en unik innsikt i det rikspolitiske hendelsesforløp som mannen forteller om. Fredrikke på sin side kommenterer med krass penn det som er på den politiske dagsorden. Det er sagt at Fredrikke var en bedre politisk strateg enn ektemannen. I mange brev gir hun råd for hvordan Ole Anton skal gå fram. Hun gir klare meldinger dersom hun mener han har gjort eller sagt noe upassende: Du er virkelig i den grad forunderlig og barnaktig at jeg kan ergre mig syk over det (28.01.1884).

Fredrikke mislikte å stå på sidelinjen mens mannen var i sentrum for de politiske begivenhetene. I flere brev forbanner hun de begrensninger samfunnet satte for kvinners utfoldelse i det offentlige liv: jeg har saadan uro i mig…Tankerne er hele tiden i Kristiania Arbeidersamfund for der havde jeg lyst til at være i dag… jeg vilde så gjerne mødt dernede som udsending…For en stund komme bort fra alle fortvilede tanker tanker og følelser af den forbandelse der ligger over ulykkelige kvinder der ikke kan finde seg i det bestaaende (21.04.1884). Om hjemmets sysler sier hun: Dømt til at rode i Kjedeligheden fra Morgen til Aften (19.04.1875).

Ekteparet Qvam mistet fire av fem barn i sykdom. Fredrikke pleide barna alene på Gjævran og under lange opphold på sanatorier. Det fantes ingen virksom medisin, behandling eller sikre diagnoser overfor «feber- og lungeinfeksjoner» som herjet. Fredrikke skriver om barnas tilbakevendende sykdom. Forsiktig optimisme råder ved tilløp til bedring, og den bunnløse bekymring når sykdommen forverres. På åtte måneder opplever hun at den femårige datteren Marie «Tuppa» dør, og hun mister sin nyfødte: Du siger vi ikke skal sørge over den lille Gut vi har mistet og du har visseligen ret, men jeg kan ikke altid slaa det fra mig (…) jeg tænker mig ham siddende [i himmelen] hos den kjære Tuppa, som et bitte lille Dukkebarn (10.03.1879). Ti år senere dør sønnen David av tuberkulose, 12 år gammel. Fredrikke skriver til mannen fra Modum bad under et opphold der for sønnen Olaf: Det er rimeligt at du finder Hjemmet tomt og øde – kun Minderne tilbage. Saaledes har jeg følt det lige siden David døde. Det har været for mig, som alt var forbi, alt borte! Al glæde – al lykke i livet er mig røvet(11.08.1890). Olaf døde tre år senere. Maktesløsheten ved barnas sykdom var en stor motivasjon for Fredrikkes engasjement i sanitetsarbeidet.

Fra 1881 bodde familien periodevis i Kristiania. Der åpnet det seg nye muligheter for Fredrikkes politiske engasjement, gjennom mannens etablerte kontaktnett. Derav navnet Korridorenes dronning. Hun ble raskt del av det voksende kvinnesaksmiljøet i hovedstaden, og foreningsarbeidet er det sentrale tema videre i brevarkivet. Hun ledet Norsk Kvinnesaksforening (1884), Norske Kvinners Sanitetsforening (1896), Landskvinnestemmerettsforeningen (1898) og Norske kvinders nasjonalråd (1904). Hun ønsket at kvinnene måtte inkluderes i avstemningen om Norges uavhengighet i 1905. Da dette ikke ble tatt til følge, aktiviserte hun foreningene til en formidabel underskriftsaksjon. Aksjonen var et stort skritt i kampen for kvinners stemmerett.

Se brevene i Arkivportalen.no, søk: Fredrikke Marie Qvam, privat korrespondanse, Gjævran gård.



.

På forsiden nå