Kronikk lørdag 9. mars 2013

Borkeplassen- ti år etter

Nylig fikk jeg på bordet en svær bunke papirer fra byggingen av Borkeplassen.

Saken oppdateres.


Som ansvarlig for byggesaksbehandling og byutvikling på det aktuelle tidspunkt var det, vel 10 år etter storbrannen 7.12.2002, selvsagt med en særlig interesse en kommunal byråkrat så tilbake på prosessen bak et av byens mest omdebatterte «signalbygg».

Før asken var kald annonserte en gråtkvalt ordfører Slungård på lokalt TV at her skal det bygges opp igjen nøyaktig som det som var. Mange fagfolk og interesserte for øvrig deltok i følelsesladede diskusjoner om kopi eller nytt. Administrasjonen, også de antikvariske fagfolkene, håpet nok at prosessen ville lede fram til et nytt, moderne og tidsriktig bygg byen kunne glede seg over.

På rekordtid, før julefreden senket seg, ble politikerne forelagt forslag til planprosess, med opplegg for rammeplan, mulig arkitektkonkurranse og rask bygging. Faglige ressurser ble satt av til planarbeid og eierne av kvartalet organiserte seg i en felles gruppe, med kreativ profesjonell ledelse. Dialogen mellom partene ble optimal fra første dag. Uten stor innsats og samarbeide fra alle parter, ikke minst eierne, kunne området blitt liggende som parkeringsplass i årevis.

Rammeplanen åpnet for høyere utnyttelsesgrad enn den tidligere to-tre etasjes bebyggelse. Det ble raskt avklart nasjonal arkitektkonkurranse og fire av landets beste arkitektgrupper prekvalifisert. 26. juni, halvåret etter brannen var vinnerne kåret og videre detaljregulering og rammegodkjenning gikk mer eller mindre parallelt med prosjektering. Vinnerne, Team 3, bestod av Arne Henriksen, Jensen og Skodvin og Carl-Viggo Hølmebakk, alle meget rutinerte og meritterte arkitekter.

Desember 2003 var første, helhetlige plan for bygget ferdig. Tegningene viste fem etasjer, trekonstruksjon mot gatene og betong i de indre deler. Bygget hadde en tydelig kubisk form og utpreget horisontal linjeføring. I prosessen videre i 2004 ble det imidlertid, etter et visst påtrykk fra «TrebyenTrondheim» endret til et helhetlig trebygg med gjennomgående rammeverk i laminerte søyler og dragere, med nødvendig moduloppbygging og skråavstiving ved solide trebjelker som skapte en arkitektonisk orden og vitalitet, samt fleksibilitet for forretninger og boligdel. Bygget hadde da fått en tydeligere vertikalitet, en utforming som i prinsippet ble endelig, selv om noen høyder, hjørner, farger og visse detaljer i fasaden ble justert i videre prosess. Alle viktige godkjenninger ble ordnet utover høsten 2004 og bygging startet.

I moderne byutvikling er fokus i mindre grad knyttet til byggehøyder og siktlinjer. Nå er gaten, uterommene og de laveste etasjenes funksjon det viktigste. I stedet for et lukket og avvisende bygg, som kjøpesentra kan være, fikk vi et åpent og inkluderende bygg, hvor mange individuelle virksomheter åpner seg mot gaten. Store glassfasader gir sammenheng mellom indre og ytre liv, med mange små enheter med tilnærmet samme bredde mot gaten, mye likt hva eldre bybebyggelse hadde. Historien ble dermed ført videre i moderne form. Som i de gamle dager ble næringsvirksomhet, forretninger og boliger knyttet sammen i bykjernen. Også Borkeplassen og de gamle veitene er bevart og tilført byliv. Arkitektene uttalte da også at « historien er en venn man skal ha samtaler med» uten å kopiere det som var tidligere. Kloke ord også for dagens planleggere.

I moderne teori om byutvikling er overgangssonen mellom bygninger og gater/plasser stadig oftere benevnt som «det 4. byrom». Ønsket er å viske ut skillet mellom det enkelte bygg og gatelivet. Oppmerksomheten flyttes fra de rent arkitektoniske og estetiske forhold mot de mer funksjonelle. Huset blir del av byliv som utspilles utenfor og virksomhetene i bygningene åpner seg for publikum til gjensidig berikelse. Hva som skjer høyere opp i etasjene og byggehøyder blir mindre interessant. Adkomstsoner skal åpent gli over i hverandre. Sparebank1´s nybygg i Søndre gt. er et godt eksempel, hvor åpne felt, mye glass og fysisk gjennomgang knytter sammen veiter, gater og uterom på alle sider av bygget. Kjøpesenteret Merkur like ved er eksempel på det motsatte, med ryggen mot byen rundt.

Framover vil befolkningen bo i byer. Urbant næringsliv vil endre seg. I «det 4. byrom» vil samspillet mellom nye urbane aktiviteter, ny type næringsliv, innbyggere og byrommene bli av økende betydning og interesse. Nyere forfattere innen byplanlegging mener dette vil stimulere til radikal endring av bykultur, byliv, bystruktur og ledelse av byutvikling. Nye urbane virksomheter vil ha bysentrum som arena og vil utnytte de urbane ressurser i sin innovative nyskaping. Framtidens attraktive arbeidsplasser vil kreve levende bykultur og økt fellesskap. Bygningsmassen må utformes for dette formål.

Sånn sett kan man si at den nye trebebyggelsen i hjertet av Trondheim ikke bare fanger opp og viderefører eldre bystruktur, men også i høy grad tilfredsstiller en kommende, moderne bybygging. Bygget framstår da også, slik jeg ser det bærekraftig og velholdt, varmt og vakkert i fasader og detaljer. Riktig behandlet tremateriale tåler vær og vind og eldes med verdighet.

Ekstra hyggelig var det at Morgenbladet i 2007, med en meget kvalifisert jury, kåret Borkeplassen til et av de 12 viktigste byggverk i Norge etter krigen. Og folk i byen liker åpenbart huset. Sånn sett ble det en hyggelig reise gjennom gamle dokumenter.




På forsiden nå