To tusen spente seksåringer skrives inn i trondheimsskolen i disse dager. Minst hundre av dem trenger spesialundervisning, men kan ikke få det.
De kan være krevende, sårbare og sette enhver voksen på tålmodighetsprøve. Noen av dem er veslevoksne, andre sosialt umodne. Felles for dem er at de har en eller annen evne som er veldig mye mer utviklet enn hos sine jevnaldrende. De er den gruppen unger som kalles evnerike. En gruppe elever som er totalt oversett i norsk skole. Dette handler om de to til fem prosentene av unger som har en ekstremt velutviklet medfødt evne på et område som er innenfor skolens fagkrets.
De fleste andre land har egne programmer for kartlegging og oppfølging av evnerike barn. Norge har ikke noe system for å finne eller kartlegge om barn er evnerike. Det finnes heller ikke noe om evnerike barn i pensum for dem som skal jobbe i barnehage eller de som skal bli lærere. Ikke ett ord om hvordan de skal kjenne igjen et evnerikt barn, eller hva som er spesielt med dem, og hvilke spesialbehov de har. Vi har ingen systemer for å følge opp disse barna slik de har behov for. Det er til og med presisert i opplæringsloven at «De særlig faglig sterke elevene faller ikke inn under reglene om spesialundervisning selv om de ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen». Dette er altså elever som ikke har krav på spesialundervisning. Altså skal elevene være sammen med de andre elevene og følge samme undervisning og grad av tilrettelegging som lærer klarer å få til. Ikke rart at de blir klovner i klasserommet.
Jeg er veldig spent på skolestarten. 18 bokstaver det første året. Mange barn skal bli kjent med læreren, og læreren skal se og høre hvert enkelt barn. Hvordan blir skolestart for denne jenta: Hun er straks seks år. Da hun var to lærte hun seg det norske og det greske alfabetet, året etter kunne hun lese. Hun løser fjerdeklasseoppgaver i matematikk, og kan forklare deg både hva primtall er og gjengi hovedtrekkene i aminosyresyntesen. Hun spiller poker som en voksen, og jukser som en proff. Hun har en lesehastighet som gjør det greit å følge teksting på tv. Her en dag fant hun storesøsterens lesebok. Fra tredje klasse. Femåringen leste drøyt tretti sider høyt for før hun erklærte at boka var drepende kjedelig. Det er den jo også. For en som har Nesbø på nattbordet.
Det jeg frykter er at jenta skal gå glipp av de tre viktigste erfaringene skolen kan by på: Å kjenne på følelsen av å måtte jobbe for å lære, å erfare og feile, og til sist, kjenne på den enorme følelsen det er å mestre noe nytt. Hva skjer når hun i sin iver spør og spør om og om igjen, og læreren ikke makter å svare. Både av mangel på tid, og av mangel på svar. Hun blir klovn, eller sovende sløving på bakerste rad.
Det er svært få elever som får fullgod tilrettelagt undervisning. Disse elevene får det nesten aldri. Og det siste de trenger er mange flere av de samme kjedelige oppgavene som de gjorde seg raskt ferdig med i begynnelsen av skoletimen.
Storesøsteren er samme sort. Hun ble raskt klassens klovn da hun begynte på skolen. Det var ikke lett for en vilter og nysgjerrig seksåring å sitte tett og rolig i lyttekrok. Skolen mente at jenta ikke hadde behov for faglig utfordring, men sosial trening og tilpasning. Hun ble verken sett eller hørt, og i hvert fall ikke forstått. Og det er jo ikke rart. Hvordan skal en lærer kunne identifisere slike elever når ingen av lærerne har dette på pensum i sitt studium. Resultatet var flere år med utenforskap og et sterkt svekket selvbilde.
For foreldre og pedagoger kan det være greit å vite at det faktisk finnes en norsk bok som heter «Våre evnerike barn», skrevet av Ella Idsøe ved Universitetet i Stavanger. Alle lærere og ansatte i barnehager burde lese den. For øvrig er det samlet forskning og annet relevant stoff om evnerike barn her: smartebarn.wordpress.com for dem som ønsker å lese.
Evnerike barn er elever med spesialbehov. Uten krav på spesialundervisning.
Trondheimsskolen tar mål av seg å bli landets beste. Da må de våge å se, høre og løfte de evnerike også. Dette er små barn som er store ressurser, men de vil ikke «klare seg likevel, siden de er så flinke». Pensum kan ikke være det samme for en som kan lese og en som ikke kan lese. De har helt forskjellige behov. Samtidig er det sånn at hvis skolen begynner å se, høre og ta på enkeltelevene på alvor i sterkere grad så vil alle elevene tjene på det.
Dette er til politikere som forbereder seg på valgkamp: Jeg etterlyser en plan for hvordan Trondheim kommune skal ta vare på og gi de evnerike elevene den skolegangen de fortjener. Eller, simpelthen en plan for hvordan hvert enkelt barn skal få anledning til å strekke seg, og oppleve både feiling og mestring i løpet av de ti årene Trondheim kommune har opplæringsansvar for dem.